NÅR DET ER PÅ TIDE Å GJØRE DET SLUTT MED KJÆRESTEN...

God kveld i stuggu, mine fine ♥

I dag tenkte jeg at vi skulle snakke litt om dette med å gjøre det slutt med kjæresten... Det er mange som føler de befinner seg i et forhold på feil premisser, og som ønsker mine tanker rundt dette temaet. Jeg har jo en viss erfaring, for å si det sånn, og kan veldig godt relatere meg til dere som føler at forholdet ikke lenger er slik det burde være, men som likevel ikke klarer å komme seg ut av det. 

Jeg ble sammen med ekskjæresten min i en alder av 16. Han var noe eldre, og aldersforskjellen var jo omtrent grunn nok i seg selv til å bli sammen. Det var jo litt kult med en eldre gutt, som i tillegg hadde lappen og bil. På den tiden visste jeg ikke hva kjærlighet var, og det var lett å bli tiltrukket av mer enn personen i seg selv, uansett hvor dumt det høres ut. Man falt liksom for hele pakken, mens jeg som voksen har forstått at det er andre ting som faktisk betyr noe når det kommer til stykke - nemlig personlighet og kjemi, bare for å nevne noe.

Ekskjæresten min var ikke en jeg umiddelbart falt for, men som vokste på meg etterhvert som vi ble kjent med hverandre, og før jeg visste ordet av det var vi et par. Det var fint. Det funket som bare rakkern, og etter to år i forhold, kjøpte vi leilighet sammen. Jeg begynte vel egentlig livet mitt i feil ende... Da jeg egentlig burde være litt ungdom, satt jeg på leilighet og økonomisk ansvar. Vi hadde felles økonomi, vi hadde bil, og min garderobe bestod av spisse sko og blazere. Jeg ble "voksen" så altfor fort, selvom jeg sikkert ikke var klar for voksenrollen på noen som helst måte. Oppi alt dette vokste vi til, men vi vokste i stor grad fra hverandre, og allerede etter etter noen måneder ut i samboerskapet, begynte jeg å få mine tvil om vi egentlig var riktige for hverandre. Det var så lett å la tankene ligge, siden vi tross alt hadde tatt forholdet til neste nivå ved å kjøpe leilighet sammen, og vi fortsatte som par i noen år til.



Gjennom årenes løp hadde vi våre oppturer, men også noen soleklare nedturer, og hver gang vi var langt nede i en mørk dal, prøvde vi å reparere ved å bruke penger på en svindyr ferie som vi egentlig ikke hadde råd til. Som om det liksom skulle gjøre underverker... Vi tviholdt på noe som på mange måter ikke var verdt å tviholde på, men forholdet fikk alltid en liten falsk opptur på ferie. I de to ukene etter vi kom hjem var vi lykkelige, men så dabbet det av, og vi var tilbake til hverdagen. Hverdagen som etterhvert bestod av dårlig kommunikasjon og masse krangling. 

På tross av at vi ikke kunne skryte på oss såkalte relationship goals, var det likevel noe der som var vanskelig å innse. Jeg var delt i to, en del av meg ville bare gå, den ande delen var så trygg og ville bli, og jeg ble rett og slett avhengig av den såkalte tryggheten. I tillegg var det så mye som holdt oss sammen, som leiligheten og felles økonomi, og jeg orket bare ikke tanken på alt som måtte tas hånd om ved et eventuelt brudd. Jeg ble værende så altfor lenge, og jo lenger jeg ble værende dess vanskeligere ble det. Jeg elsket han, men det manglet så himla mye. Vi ble eldre og enda mer forskjellig, og til slutt ventet jeg bare på den O' magiske følelsen - følelsen av å være sikker på at det å gå videre var det riktige valget. Det var liksom så viktig for meg å virkelig vite at jeg var klar... Vi hadde jo tross alt vært sammen i syv år, og man kaster ikke bort såpass mange år hvis man ikke er sikker. Jeg måtte bare være sikker, og det var rett og slett et sjukt øyeblikk da følelsen veltet innover meg... Følelsen av å vite 100% at jeg måtte komme meg videre. Jeg fikk en åpenbaring, og dette var et vondt og samtidig svært godt øyeblikk. 

Det er vanskelig å si akkurat hva som gjorde at jeg visste at det var på tide å avslutte en epoke i livet, men det er ingen tvil om at det var flere faktorer som spilte inn. Jeg har listet dem opp under her, sånn at det kanskje blir lettere å guide dere som er i samme villrede som jeg var den gangen.

AMBISJONER

Jeg ble tidlig opptatt av karriere, og for meg var det viktig at min samboer hadde ambisjoner og drive. Det var viktig for meg at vi begge jobbet mot felles mål, eller i hvert fall et felles ønske om å lykkes i arbeidslivet. Vi hadde det til en viss grad, men jeg følte veldig ofte at det var så mange løse tråder og mye svada, og dette førte til en ubehagelig usikkerhet. 

ØKONOMI

At økonomi på mange måter er roten til alt ondt, er veldig riktig, og når to unge mennesker deler felles økonomi, men ikke en felles interesse omkring pengebruk, kan det oppstå visse problemer. Vi delte konto,  men ikke lik måte å prioritere pengebruken på, noe som førte til massive utfordringer og never ending krangling.

LIDENSKAP

I et forhold er lidenskap viktig, for det er jo dette kjærlighet handler om... Lidenskap, intimitet og vennskap. Kjærligheten må dyrkes og pleies, og vi glemte fullstendig å pleie kjærligheten. Det var liksom ikke noe lidenskap igjen til slutt, og dette førte til at vi mistet det intime båndet som faktisk utgjør forskjellen på det å være kjæreste og det å bare være venner. Sexlivet var ingenting å skryte av, og jeg så på sex som en plikt til slutt. Det var bare noe som måtte gjøres, og det ble ikke gjort fordi jeg var så himla giret. Jeg mistet all lyst!

FEST

At fest er et eget punkt er kanskje rart, men det at man kan kunne feste sammen i et forhold, betyr faktisk så mye mer enn man skulle tro. Det er viktig at man skal kunne kose seg med alkohol sammen, og at man kan kunne ta seg en real fest uten at det betyr krangling og nesten slosskamp. Vi kunne ikke drikke sammen, og dette ble svært utfordrende. Jeg trodde det skulle bli bedre med årene, men det ble alt annet enn bedre.

TILLIT

Når forholdet skranter, påvirkes også tilliten mellom partene, og manglende tillit i et forhold betyr at grunnmuren raser sammen. Et forhold må baseres på tillit for at det skal kunne fungere, og til slutt var det ikke noe å hente. Det var vel ingen av oss som stolte på hverandre, og heller ikke noen av oss som brydde seg noe særlig. Alt dabbet fullstendig ut - forholdet var til slutt noe som ikke kunne repareres, og da var det faktisk bare én ting å gjøre, nemlig å slå opp!

Uansett hvor klar man er for å gå videre, er det likevel vondt. Man har delt så masse med én og samme person over en lang periode, og man skal selvsagt forberede seg på at det vil ta tid å komme seg over et brudd. MEN... Når man da har kommet seg gjennom en kjip periode, da får livet en helt ny mening, og jeg kan garantere at du kommer seirende ut av det til slutt. 

Still gjerne spørsmål i kommentarfeltet om det er noe som bør utdypes nærmere, så svarer jeg der ♥

Og dere? Sånn helt på tampen... Vi skulle ha premiere på talk showet i dag, men vi har hatt litt problemer med å få filmet det siste innslaget vi vil ha med da Dennis har gått på krykker. Premiere blir derfor utsatt en uke, og vi håååper dere ikke blir så altfor skuffet. Lover at dette blir kanonbra!!!

85 kommentarer

25.02.2016 kl.20:12

Bra innlegg

Oline M. S.

25.02.2016 kl.20:13

Ble nesten litt nervøs av å lese dette! Har snart vært sammen med min kjæreste i 3 år, vi møttes også da vi var 16. Vi skal flytte sammen til høsten, og jeg håper virkelig at vi fortsatt holder sammen. Tror du det er mulig å være sammen med en fra man er 16 og resten av livet?

StyleConnection

25.02.2016 kl.20:19

Oline M. S.: Ja det tror jeg så absolutt :) Jeg vet om flere som har giftet seg etter flere år i forhold, og noen av dem ble kjærester i 15-års alderen <3 Masse lykke til med innflytning, fine deg! Dette blir spennede!

Thea

25.02.2016 kl.20:22

Dette ble jeg glad av å lese, tusen takk Kristin! <3

Marte

25.02.2016 kl.20:22

Bra skrevet Kristin! Du er utrolig god!

Føler med deg hver dag! Har følgt med deg fra starten, du kommer alltid med så mange kloke ord!

Anja

25.02.2016 kl.20:23

Så flott skrevet. Jeg er i et utrolig vanskelig forhold som går utover livsgleden min og venner og familie. Vi er av og på hele tiden da vi krangler utrolig mye. Han jeg er sammen med har utrolig mye bagasje. Jeg har mistet meg selv bokstavelig talt. Problemet er at vi har lidenskapen, men alt annet er usunt. Jeg er bare så redd for og ikke finne den lidenskapen igjen. Jeg har prøvd og treffe andre men alt annet blir kjedelig. Men jeg er avhengig av noe som ikke er sunt i det hele tatt.

theXgirl

25.02.2016 kl.20:23

Hei!

Jeg har enda ikke hatt en ordentlig kjæreste, men jeg håper jeg skaffer meg en snart haha. Det var veldig fint innlegg å lese, greit å få vite slike ting av en med erfaring <3 Har lest bloggen din sykt lenge nå, elsker den virkelig <3 <3

Miriam

25.02.2016 kl.20:23

Du har så rett, Kristin! Det er så viktig å ha det bra under de overnevnte punktene, for å oppnå et godt forhold. Det at du har vært gjennom det, og at det faktisk er lys i tunnelen, kommer til å gi inspirasjon til mange der ute. Kjærlighet er sååå bra, når det blir gjort riktig. Haha, det hørtes teit ut, men det er faktisk sant.

Håper du svarer på email snart, venter spent på respons.

Klem

Iselin HL

25.02.2016 kl.20:29

Jeg har selv vært igjennom noen breakups og de har ikke alltid vært så lett. Akkurat nå er jeg sammen med drømmemannen, og vi har bare vært sammen noen måneder, men jeg håper så virkelig at denne gangen holder vi sammen. (Vi har aldri vært sammen før altså) Jeg vet gudmora mi, og gudfar møttes/eller ble sammen da de var 16 og har nå to barn og er gift. Sånt gir mer håp! Jeg vil virkelig, liksom. Akkurat nå føler jeg hvordan det er å virkelig ha noen. Vi begge har en røff fortid, men på helt ulike måter... Jeg kan ikke se for meg hvordan jeg hadde reagert om det boen sinne skulle bli slutt, uten at jeg vil det. Hoff. Men men. Jeg har håp, og ber (ja faktisk) hver dag for oss. Men samtidig tviler jeg heller ikke :s haha, skjønner? Ha en findag🌹☀️

Ida

25.02.2016 kl.20:29

Kjenner meg så igjen i alt du skriver her :) I sommer avsluttet jeg et 8 år langt forhold. Vi ble sammen når jeg var 23 og flyttet sammen ganske raskt. Etterhvert som årene går er det så utrolig vanskelig å bryte ut, selv om man vet det er det beste for begge parter. Jeg synes fortsatt det er utrolig vanskelig, men jeg har heldigvis begynt å se at livet har så utrolig mye mer å by på og å bli i et forhold som ikke fungerer, det er rett og slett bortkastet tid!

Charlie

25.02.2016 kl.20:31

Så flott innlegg og fin refleksjon! En av de viktigste egenskapene en kan ha er det å reflektere over ting man har opplevd i livet og lære av disse tingene på godt og vondt.

Jeg likte måten du satt opp de målene på- det var utrolig logisk, men ikke gjerne noe som er så lett å tenke på der og da..

Jeg har selv vært i 2 lange forhold, ganske så rett etterhverandre og det første startet som 17 åring, samme som deg -med en litt eldre fyr. Forhold nr to var med en som var like gammel som meg, men så alt for forskjellig fra meg til at vi egentlig ikke klarte å finne et oss som ble riktig. Vi ville det så inderlig, men innså at det ikke gikk. Men selv om det siste forholdet ikke viste seg å være den store kjærligheten og selv om jeg brukte nesten 5 år sammen med han, så er det 5 år jeg er så glad for å ha tilbragt med dette menneske, for selv om vi innså at vi ikke var rett for hverandre på kjærlighetsfronten, så hadde vi et utrolig godt vennskap og breakupen vår tror jeg kan skrives inn i historien som verdens mest fornuftige og fine break up =P vi er forsatt gode venner, og glad for å ha vært sammen- men nå skal jeg være lykkelig singel en stund før jeg setter bena mine inn i et forhold, og jeg skal vite litt mer om hva jeg faktisk ønsker og vil for meg selv og for en partner og de punktene du lister over er punkt som også er med i vurderingen, jeg vil ha en type jeg kan feste med og som jeg kan dele lidenskap både for yrkeslivet og sexlivet, en som vil gi meg opplevelser og som vil at jeg skal gi han opplevelser! Så får vi se om han fins, haha =)

Det var dagens rant i fra meg =P hehehe

Ha en fin kveld!

Elisabeth

25.02.2016 kl.20:32

Fikk en skikkelig klump i magen... Kjente meg igjen i så mye så du sa. Jeg og samboeren min feirer snart 1 års dagen vår og vi har vært på randen til å slå opp såå mange ganger:( mye for at kommunikasjonen blir feil og misforståelser oppstår. Jeg elsker han så mye og ser på han som mannen i mitt liv, men så kjenner jeg på den følelsen som du skriver, halvparten er nok trygghet, mens den andre halvparten e det vonde der jeg føler vi bare haler ut tiden... Han sier han er så lei av å krangle, men hver gang vi krangler så vil han at vi skal fortsette, selv om han sier det går ut over humøret og det sosiale... Er så usikker på hva jeg skal gjøre, men kjente meg så mye igjen i det du skreiv, selv om det er vondt å innrømme :-( håper vi får det til å fynke der vi begge er like lykkelige og ser en fremtid sammen.

Frøya B

25.02.2016 kl.20:34

Så bra at du går inn på dette, er nok mange som kunne trengt litt hjelp når det kommer til å slå opp. Jeg selv ser så utrolig mange par som bare er helt feil i utrolig mange situasjoner.

Etter snart 1 år på filosofi studiet har jeg festet meg et par klare punkter når det kommer til livet. Da spesielt mennesker og forhold. Og uten å gå nærmere inn på det så er en kjæreste til for å gjøre deg lykkelig, absoludt ingenting annet en ren lykke. Og jeg synes egentlig at hvis du allerede er lykkelig som singel er det ikke noe poeng i rote det til med å dra inn et ekstra boost, altså kjæreste haha. Men ja jeg har mine meninger.

Nå har meg og min samboer vært sammen i litt over 3 år. Da vi ble sammen var jeg 15 og han var 17. Vi har utviklet oss en del, skiftet personlighet (hvertfall jeg). Vært opp og ned og frem og tilbake, men etter 3 år er det helt perfekt, og nøyaktig slik jeg synes et forhold skal være. Og man trenger faktisk tid til å finne dette ut. Tid til å bli kjent, la forelskelsen legge seg, la alvoret komme, osv. Men jeg vet hvertfall nå at gresset overhode ikke er grønnere på den andre siden. Og om dette skulle ta slutt, ville jeg begynt å lete etter akkurat det samme som jeg har nå.

Og så fort økonomien faller på plass, og ting begynner å ordne seg på den fronten igjen (helt krise nå) skal jeg søren meg putte en ring på fingeren til den gutten!

Ragnhild

25.02.2016 kl.20:35

Veldig bra innlegg med gode poeng! Dumpet typen min på mandag og dette var skummelt likt grunnlag. Man blir så glad i teyggeheten og faller for hele kjærestepakken at man tørr ikke tenke realistiske tanker om hva man egentlig ønsker. Jeg tror det er mange jenter som trenger at noen påpeker at det er fult mulig å være sammen med feil person over lengre tid!

S.

25.02.2016 kl.20:39

Tusen takk :). Føler akkurat det samme, kjæresten min er 27 å jeg er 18... Mange røde flagg som dukker opp til tider... Samboere er vi. Det et vanskelig med tanken å dra ifra leiligheten å ansvaret der... Mye som må klaffe... Så om noen leser komentaren å som skal bli samboere så må du kjenne partneren din til den minste detalje... Å mest fiktig... LAG dere en liste over husarbeid å økonomi å prøv å ha overaskelser for hverandre i ukene. Dra på date å gjør alt for forholdet så lenge de ikke går på feil premisser

25.02.2016 kl.20:46

..

25.02.2016 kl.20:47

Driver å bygger leilighet med kjæresten min, og jeg vil egentlig bare ha mere frihet og vil leve ungdomstiden, har bare akkurat fylt 17 og vil ha et annet liv enn jeg har nå, kjæresten min er snart tjue:) hva skal jeg gjøre?😩

Linn

25.02.2016 kl.20:52

Kjenner meg igjen i det du skriver, har det siste året ventet på den berømte følelsen du skriver om: nå må jeg gjøre det slutt. SÅ deilig å endelig få den, men samtidig trist etter nesten 5år.

Nå venter en spennende singeltid, kjøpe meg leilighet der jeg bestemmer ALT, og bare dra ut på byen og kose meg! Jeg gleder meg!! :)

Karoline

25.02.2016 kl.20:56

Nå begynte jeg faktisk å gråte. Jeg har vært sammen med kjæresten min i snart tre år, og jeg elsker han virkelig. Men noen ganger kommer det noen små tanker snikende som gjør meg usikker på alt. Vi snakker mye om å flytte sammen, men det blir mye snakk og lite handling. Forhold er skikkelig vanskelig iblant, og jeg håper jo så klart at det ikke er noe å bekymre seg for. Men dette innlegget fikk meg til å tenke....

25.02.2016 kl.20:57

Det her var godt å høre, faktisk.. Jeg slo opp med min kjæreste som jeg hadde vært sammen med i litt over et år, for en måned siden. Og det var godt! Vårt forhold var egentlig ingenting, og jeg kjenner meg så godt igjen i alt det du listet opp.

Nå er jo jeg bare 18 år, så jeg har fortsatt god tid på å finne den rette for meg:)

B

25.02.2016 kl.21:03

Takk for et fint innlegg!

Jeg ble sammen med kjæresten min da jeg var 16, vi har nå vært sammen i 12 år.

Det siste halve året har jeg kjent på at vi har blitt voksne på to ulike måter. Jeg føler at det kun er tryggheten og det praktiske som holder oss sammen. Er klar over at forelskelsen dabber av for alle men har troa på at kjærlighet egentlig er noe mer enn det her.

Så jeg har egentlig bestemt meg for å gå. Men jeg vet ikke hvordan jeg skal si det, hvordan jeg skal ta steget. Har du noen tips og råd?

Vi har hus sammen så det er mye praktisk å ordne. Men jeg føler at jeg kan ikke leve resten av livet og lure på om det finnes en bedre fremtid bare fordi det er tøft å gå..

R

25.02.2016 kl.21:08

Tusen takk Kristin.

Jeg er i klin lik situasjon, og har det siste året (vi har vært sammen i 2) følt at dette ikke er den personen jeg skal leve livet med. De siste ukene har jeg tenkt på om jeg skal gjøre det slutt. Ikke på grunn av krangling eller noe direkte vondt, men at vi ser hverandre ikke, jeg har aldri lyst, lidenskapen er totalt forduftet og han deler ikke drømmene og ambisjonene mine. Det som holder meg igjen er ikke nødvendigvis frykten for å ha det vondt i ettertid, men livet etter. Hvor skal jeg bo? Hvordan blir økonomien? Blir jeg ensom? Og så videre. Vi har felles leilighet, bil, økonomi og i reliteten bor vi bare sammen som gode venner. Jeg aner ikke om jeg skal gjøre det slutt nå, eller hvordan. Jeg vet ikke om jeg har energien eller om jeg er tøff nok. Det er så ubeskrivelig vanskelig.

Tusen takk for innlegget ditt. Virkelig.

Stine S

25.02.2016 kl.21:11

Kjenner meg så godt igjen. Var sammen med en fyr i 4 år og var så trygg, men følte at det ikke var helt rett. Følte meg så fri og lykkelig da jeg turte å gjøre det slutt, og nå sitter jeg her med en mann som er passer meg så mye bedre, og som jeg føler er min store kjærlighet <3

Lise Lotte

25.02.2016 kl.21:13

Det er egentlig litt skummelt å lese dette fordi jeg innser at du har så rett på mange av punktene. Noen ganger klamrer man seg fast fordi man kanskje ønsker å få det sånn som det en gang var. Innser for hver eneste dag at man kanskje burde ha valgt annerledes fra starten av. Sykt vanskelig. :/ gleder meg veldig til å se episoden :)

Emma Julie

25.02.2016 kl.21:16

Flott innlegg! Jeg venter i spenning en uke til :)

siljepia

25.02.2016 kl.21:20

Fint innlegg :) Er utrolig vanskelig tema og en del av livet å måtte gjennomgå..

Er oppstarten på Talkshowet blitt utsatt ? :)

Håper du får en fin kveld i kveld og ikke minst en flott alene helg :)

Sara S

25.02.2016 kl.21:26

Hei Kristin. Om du kommer til å lese dette, har jeg ikke stor tro på, men jeg ønsker å skrive litt om min situasjon da jeg sitter i et samlivsbrudd akkurat nå og dette innlegget traff meg veldig.

Min nå eks-samboer og min historie starter for over 3 år siden (høsten 2012). Jeg kom på besøk hos han (han bodde på tiden hjemme hos sin far), vi bodde på tiden langt unna hverandre, og det endte med at jeg aldri reiste hjem. Jeg var på besøk i flere måneder før vi bestemte oss for å satse på et forhold. Jeg flyttet til hans by, og begynte min siste del av utdanningen (vår 2013). Vi flyttet sammen i egen leilighet - det gikk kort tid før leiligheten fikk en massiv vannskade og vi måtte flytte igjen. Vi flyttet tilbake til hans far, og etter nesten ett år, flyttet vi inn i ny leilighet. Året gikk, jeg ble ferdig med min utdanning, og jobbfremtiden min ble usikker. Vi flyttet igjen tilbake til hans far.. Her har vi vært siden. Det har vært ustabilt på inntekts fronten, og jeg fikk rett over nyttår en midlertidig jobb. Jeg begynte endelig å se lyset i enden av tunnelen. Det å kunne tjene penger for å kunne flytte ut igjen. Endelig.

Iløpet av disse tre årene har vi hatt våre kamper, vi har dessverre hatt en veldig vanskelig bosituasjon, og derfor har vi sittet veldig mye "oppi" hverandre, da vi har bodd på "gutterommet" - snakk om 15-16 kvadrat. det vil si, lite alenetid, og lite samvær med andre enn hverandre. Jeg tror vi max har vært 14 dager i strekk borte fra hverandre iløpet av disse 3 årene.

Jeg har stått for inntekten, han har betalt sin del av husleie og strøm, men jeg har stort sett stått for resten; slik som mat, klær, bensin osv. Jeg har mistet endel venner grunnet avstanden fra min hjemby og her jeg bor nå.

For tre uker siden ble det slutt. Han sier han ble lei av forholdet. Når jeg hørte den setningen ble jeg både sur og lei meg, men på en annen måte var jeg enig. Problemet er bare at jeg ser en løsning på bosituasjonen vår, og den skulle jo nå endelig løse seg.. Jeg ser at ting vil endre seg, og vi vil få mye mer plass, alene tid og ja, hele situasjonen vår endrer seg. Men nei, han ønsket ikke en pause, han ønsket å gjøre det slutt. Og det ble det. Vi har bare en meget spesiell situasjon, siden vi bor hjemme hos hans far, og jeg har ingen familie eller venner som jeg kan bo hos. Så joda, vi deler fortsatt soverom. Forskjellen er bare at han reiser mye til kompiser for at vi skal slippe en klein situasjon her hjemme.. Jeg har jobbet med å finne leilighet siden det ble slutt, problemet er å finne noe i en OK prisklasse. Det er tøft. Det er kjempe tøft å sitte i denne situasjonen - alene. Jeg har ingen gode venninner og ingen familie i nærheten som jeg kan "stikke av" til.

Det er først nå vi har valgt å gjøre bruddet "offentlig". Det er kun min nærmeste venninne og kollegaer som har fått vite det tidligere. Heldigvis så har jeg en jobb som forstår, som er flexibel iforhold til flytting og utlån av bil.

Nei, dette er noe av det tøffeste jeg har opplevd, jeg har ikke fått sørget noe særlig, fordi jeg bor her jeg bor. Jeg er mye stressa og mye bekymret. Men jeg prøver å holde tunga rett i munnen, og jeg håper at ting løser seg snart.

Jeg vet det kommer tøffere situasjoner iløpet av livet. Det er bare så immari tøft akkurat nå, for jeg sitter her uten familie og venner som støtte. Jeg sitter her idag, og kjenner at livet suger litt akkurat nå. jeg elsker jo han enda. Og jeg tror ikke han er ferdig med meg. Jeg tror han bare trenger å få litt avstand og litt perspektiv. Det var bare en veldig dum "løsning" på problemet fra han.

Beklager for langt innlegg, men trengte virkelig å få skrevet ned følelsene mine nå.

Amanda karoline

25.02.2016 kl.21:27

Kjempe innlegg kristin! Synd det med talk showet , det blir nokk kjempe bra at det er vært å vente litt til.

Lykke te videre :-)

siljepia

25.02.2016 kl.21:28

Beklager,jeg leste litt for fort slik at jeg ikke fikk med meg at det sto at Talkshowet er blitt utsatt 1 uke.

:) Håper Dennis blir bra i foten sin snart :) Har gjort det samme selv,så jeg vet at det er fryktelig kjedelig å gå med krykker :)

Karoline E.N

25.02.2016 kl.21:29

God torsdag! Kjempe bra innlegg. Jeg gjorde det slutt med min kjæreste(x) etter et nesten 5 års langt forhold i november, og jeg brukte faktisk 5-6 mnd før jeg innså det! Jeg gikk rundt i flere mnd, og sa til meg selv at jeg var forelsket, fordi jeg var redd for og forlate det trygge. Vi eide alt sammen, så det og skulle begynne å dele på alt gjorde ting enda verra! Jeg orket rett og slett ikke tanken en gang! Alt var så trygt! Jeg elsket han, men var så sinnsykt mye som ikke stemte og mye av det er likt det du skriver over her! Selvom jeg viste at dette ikke kom til å funke, sa jeg til meg selv hele tiden, at det var dette som var drømme mannen og jeg kom aldri til å finne meg en annen som var som han. Men jeg husker første gangen jeg turte og innrømme det, og da satt jeg hos min bestevenn og sa det høyt til min bestevenn at jeg ville gjøre det slutt. Da innså jeg det, og det føltes så veldig deilig! Men det tok meg lang tid og mange våken netter med mye tårer!! Vi hadde det egentlig veldig bra sammen, kranglet sjeldent, men det gikk liksom bare en vei. Jeg følte jeg ga alt av meg selv, sto med hus vasken alene, var alltid med på hans aktiviteter/hobbyer, men han ofret ikke noe for mine interesser. Han var aldri med til Oslo for å besøke mamma, søster og ste pappa! Han var aldri med på en eneste tur til utlandet eller andre slags hytte turer. På kveldstid skulle han bare ligge på sofaen, fordi han var sliten! Aldri på date. Jeg kom med så sinnsykt mange forslag til Helge aktiviteter, men da skulle han bare slappe av. Men ringte pappaen hans og trengte hjelp, stakk han av før jeg hadde våknet på en lørdags morgen, selvom j hadde sagt j skulle lage hyggelig frokost den morgen. Vi var nok helt forskjellige personer! Han er mer rolig, mens jeg er mer den som liker og oppleve ting og jeg vil så gjerne dele den som er en del av livet mitt. Det var så sinnsykt mye som ikke stemte mellom oss, så per i dag er j veldig glad for valget jeg tok, selvom det var SINSYKT vannskelig og innrømme det for seg selv! Men kommer seg heldigvis igjennom det, og livet startet med nye blanke ark. Så en dag håper jeg drømme mannen dukker opp :) flott innlegg! Klemmer ❤️

Sofie

25.02.2016 kl.21:33

Kjære Kristin!

Tusen takk for at du skriver om saker som kan være vanskelige å snakke om. Jeg og eks-kjæresten slo opp for 7 måneder siden. Vi går på samme skole og jeg må se han hver dag. Jeg syntes fortsatt dette er veldig tøft, og lurer på om man noen gang kommer over sin første kjærlighet. Har du noen tips til hvordan man kan komme over eksen? eller hvordan man skal oppføre seg rundt ham i en setting du ikke slipper unna?

Hilsen en stor fan, Sofie

cuskima

25.02.2016 kl.21:40

Uff Sara S eg føler dette er vanskelig for deg,men tror meg KUN bosituasjon endrer aldri noe. Min ex og eg flyttet 8 ganger på 3-5 år pga bositiasjon og vi hadde det litt som deg, i dag er eg skamglad eg er kvitt han ,eg er lykkelig alene...selvom eg er singel og åpen for nytt forhold så føler eg at hadde han brydd seg ordentlig om meg ville vi klart det....det tror eg om deg og din kjæreste også :)

Fantastisk flott innlegg..mange som blir av status/komfort usikkerhet og tviler på at de kan klare segselv eller kanskje de egentlig elsker ham/henne.

Eg føler at det er så enkelt som dette

Elsker eg ham? eg vet ikkje..

Fikk eg orgasme...eg vet ikkje.....vel det er umulig å ikkje vite om du fikk orgamse ergo......tviler du om du elsker noen er det noe du bør sjekke....å elske noen bør aldri være en tvil. OG man kan elske noen og i perioder ikkje like dem..det betyr ikkje alltid at man må gjøre det slutt..men er du aldri lykkelig..bare smulevis mens resten er pyton.....løp.....elsk deg selv <3<3<3

Lise

25.02.2016 kl.21:44

Fint innlegg og superviktig tema!

Jeg og eksen var sammen i fire år, og de tre siste var jeg mye usikker på om det var riktig, gråt mye og klarte ikke finne ut av det. Det gikk opp og ned, jeg fikk håp og jeg mistet håp, osv.. Jeg var ung og kjente ikke meg selv og var nok mer forelsket i det å være i et forhold enn jeg var i selve gutten. Uansett, han var utro og det ble slutt. En grusom ting å komme over, men det var det som gjorde at jeg kom meg ut! Veldig dumt, jeg skulle endt det lenge før. Men nå vet jeg bedre! Håper andre kan ta til seg dette du nettopp skrev, det er nok mange som blir i forhold mye lenger enn de burde..

Stå på, Kristin! Du skriver utrolig bra og skriver om veldig viktige temaer.

Lille meg

25.02.2016 kl.21:47

Dette er som å lese om forholdet jeg er stuck i nå :( Kommer ikke videre i det, men kommer meg heller ikke bort...

Leila

25.02.2016 kl.21:54

God Kveld! Et godt innlegg som setter tankemønsteret igang. Kan si at jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver i dette innlegget. Ble faktisk litt små nervøs når jeg skulle starte å lese. Det er vanskelig med hus, bil, hund og felles økonomi. Til slutt prøver man å fokusere alt man kan på det gode, men når man må gå inn for å fokusere på det gode, tror du det virkelig er noe godt igjen der? At man ikke bare har det som "en unnskylning" for å glemme det negative? Jeg vet ikke jeg. Svaret kommer vel for en dag, slik som det gjorde for dere. Anywaaay, ha en fin kveld :)

Ingrid

25.02.2016 kl.22:12

Veldig bra innlegg! Jeg og typen gjorde det slutt for en måneds tid siden og jeg er SÅ glad for det! Det var et fint brudd og ingen knuste hjerter. Det sier vel litt om hvor mye følelser vi EGENTLIG hadde for hverandre. Haha. Har ikke vært forelsket på flere år, da var jeg sammen med en fantastisk fyr, men fornuften måtte til slutt vinne over hjertet. Kommunikasjon, tillit og grunnleggende syn på livet var ikke det samme. Likevel elsker jeg han fortsatt. Skulle gjerne møtt en som jeg fikk samme følelser for, bare at vi var riktige for hverandre. Jeg tror noen ganger man må slå opp selv om følelsene er der. Man skal tross alt delen livet sammen! Om dagen har jeg ikke helt troa på kjærligheten og syns egentlig gutter er ganske irriterende! Hahah. Det går vel over! Nyter singellivet enn så lenge ;)

25.02.2016 kl.22:31

Hvordan kan du ha vært sammen med han i 7 år når dere ble sammen da du var 16 år og du nå er 21/22 og i tillegg har vært med Pierre en stund?

StyleConnection

25.02.2016 kl.22:45

Anonym: Jeg tror du kommenterer på feil blogg ;) Jeg er ikke 21/22 og heller ikke sammen med Pierre!

25.02.2016 kl.22:58

men hva om kjæresten din er så innadvent og du vet at han er så avhengig av din kjærlighet -at hvis du slår opp så kommer han til å havne i en skikkelig deprisjon eller ende opp slik som rob kardashian når hans kjæreste slo opp og han bare ble verre og verre helt til en ny jente kom nå... hva da? da greier man faen ikke å slå opp....

StyleConnection

26.02.2016 kl.08:26

Anonym: Det er ikke ditt ansvar!!! Jeg skjønner at det blir vanskeligere av denn grunn, men det skal ikke være sånn at du er sammen med kjæresten fordi han ikke klarer å være uten deg. Dette er noe du må ønske av hele ditt hjerte! Livet er for kort til at du ikke skal gå rundt å være lykkelig!

Lise C

25.02.2016 kl.23:09

Wow... Dette innlegget traff hardt. Har vært sammen med kjæresten min i over 5 år, og føler meg litt lost egentlig. Føler jeg er på et helt annet stadie enn han, og jeg føler meg til tider veldig oversett. Prøver å si hvordan jeg har det, men da vil han ikke snakke eller han blir irritert. Vi eier leilighet og hele pakken. Føler på en måte at jeg vil kjempe for dette forholdet, men samtidig ikke.. Var det noe som utløste øyeblikket hvor du fikk klarhet i følelsene dine? Skulle ønske jeg ble noe klokere, enten den ene eller andre veien... Takk for at du skriver så åpent om et vanskelig tema - det betyr mye!

StyleConnection

26.02.2016 kl.08:25

Lise C: Åh.. Føler virkelig med deg her.. Det er viktig at han tar deg på alvor, og gir rom for å prate om vanskelige ting og følelser. Det skal ikke være sånn at du føler deg oversett av kjæresten! Jeg vet ikke hva som utløste desse følelsene mine, men jeg tror begeret bare rente over. Jeg hadde funnet meg i så mye dritt over en såpas lang periode, at jeg plutselig bare kom til det punktet at nok er nok. Det burde ikke gå så langt, for jeg var svært ulykkelig den siste tiden, og jeg gikk også å tenkte over at det ville bli så mye styr med salg av leilighet ++. Alt dette styret med salg og fordelig er noe dritt, men ikke på langt nær så ille, som det å faktisk bli værende i et forhold på feil premisser. Mannen du er sammen med skal gjøre deg lykkelig hver eneste dag... Jada, man kan krangle til fillene fyker, men in the end, skal du kunne se på han med sikkerhet om at han er den rette <3 Stor klem

25.02.2016 kl.23:13

HAHAHAAHAHA JEG DØØØØR av kommentaren over her som tror du er... Isabel?

Dagens! Men Kristin, du er god du! Du er så reflektert og fin og har mange gode tanker. Takk for at du deler❤️

Julia

25.02.2016 kl.23:20

Jeg slo opp med kjæresten min for et halvt år siden, med mange av de samme grunnene du beskrev over. I det siste har jeg begynt å savne han igjen.. Innlegget ditt fikk meg til å huske på de vonde tingene i forholdet, og ikke bare de gode som jeg har tenkt på i det siste! Takk!! Nå vet jeg at jeg gjorde det rette, og jeg skal IKKE tilbake i det som jeg nå husker var et DÅRLIG forhold!

Digger at du tar opp slike temaer innimellom! :)

25.02.2016 kl.23:34

Du er helt rå!!!!!!

VILDE

25.02.2016 kl.23:50

Bra innlegg!!

Mitt tidligere forhold kjenner seg veldig igjen i flere av punktene. Det ble slutt med meg og eksen min i fjor sommer. Det funket rett og slett ikke fordi jeg ikke klarte å stole på han lenger. Tillit er absolutt noe av det viktigste for at et forhold skal fungere. Kjente meg også igjen i punktet angående alkohol. Det er jævlig å ikke kunne drikke sammen uten at det blir trøbbel. Huff...

Måtte le godt av kommentaren litt over her om alderen din og Pierre! Haha

Hege Kristin

26.02.2016 kl.00:08

bra innlegg!

Linn L.

26.02.2016 kl.00:14

Veldig bra innlegg, Kristin :) Et forhold vil jo alltid ha sine utfordringer, dog er det så mye lettere å takle disse når det ligger ekte kjærlighet og tillit i bunn. Det å gå med en konstant gnagende tvil i seg er IKKE godt - uavhengig av om man egentlig har tatt ordentlig tak i følelsene eller ikke så ligger de der i bunn og gir ubehag. Selv om et brudd aldri er godt der og da, så er den følelsen av "lettelse" som kommer etter hvert så veldig verdt det. Det er virkelig 100 ganger bedre å være alene enn sammen med feil person!

Sunniva

26.02.2016 kl.00:16

Jeg tror det viktigste er at man føler at man kan være seg selv. Da mener jeg ikke at en ikke skal tilpasse seg hverandre, for det er virkelig en del av det å bo og leve sammen. Men når tilpasningen fører til at man mister seg selv - da er det på tide å ta grep tenker jeg :-) Tror å det er viktig at folk vet at et fast forhold krever jobb, og at det ikke alltid vil være solskinnsdager. Jeg trodde at hverdagen med the one skulle være en fest, det er det absolutt ikke! Men det er godt, trygt og særegent. Vi kan være oss selv og jobber daglig med å tilpasse oss hverandre :-) Det, og lojalitet, er nøkkelen til et godt og langvarig forhold tror jeg :-) Bra innlegg! Nok et viktig tema!

Janne

26.02.2016 kl.01:27

Hei Kristin. :)

Det passer kanskje ikke inn akkurat her, men eg sporte deg om et spørsmål noen innlegg tilbake (videoen der vi fikk se i huset deres), men har ikke sett noe svar.

Hva skjedde egentlig med Dennis siden han går på krykker? Hvordan klarte han det? :)

StyleConnection

26.02.2016 kl.08:18

Janne: Heia :) Han tråkket kraftig over da han var på et arrangement i Kollen for noen uker siden. Noen sener har røket, så dette tar tid.. Kjedelige greier. Klem til deg

Anonym

26.02.2016 kl.01:31

Tusen millioner takk for videoen du delte. Det var akkurat dette jeg trengte å høre. Jeg er 23 år og har (nesten) vært fast bestemt på at jeg skal operere nesen min om et par år. Men vet du hva, de ordene dine gikk virkelig inn på meg og det fikk meg til å innse hvor blind på meg selv jeg faktisk har blitt. Du har helt rett, dette er ikke normalt. All ære til deg Kristin, og igjen, tusen takk for at du delte dette. Senest for noen timer siden leste jeg nok en gang om neseplastikk. Dette skal jeg slå helt fra meg nå.. Hadde aldri trodd jeg noen gang skulle endre den tankegangen, men jeg skal gjøre som du sier. Heller fokusere på hva som er fint med meg. Jeg kommenterer aldri blogger, men jeg måtte bare takke deg! Man blir helt hjernevasket av alt man ser på sosiale medier, så det er godt det finnes ekte, jordnære folk som deg. DU er et godt forbilde! :)

StyleConnection

26.02.2016 kl.08:17

Anonym: Herregud så stolt jeg er av deg!!!! Du er unik, aldri glem det <3 Stor klem

Tonje!

26.02.2016 kl.01:36

Creds til deg for bra innlegg! Elsker at du er så åpen og ærlig.

Det ble slutt mellom kjæresten min og meg for 2 mnd. siden, og det er det beste valget jeg har tatt på lenge! Det er vondt der og da, men når du kommer over bruddet er det virkelig helt fantastisk!

Digger deg, Kristin <3

StyleConnection

26.02.2016 kl.08:16

Tonje!: Know the feeling, babe! Nyt tiden som singel :)

Veronica

26.02.2016 kl.02:00

Tusen tusen takk, kjære Kristin! Dette var akkurat det innlegget og rådet jeg trengte nå! Jeg og kjæresten min har nå vært sammen i to og et halvt år, det er ganske stor aldersforskjell på oss. Jeg fyller 18 år nå til søndag, og han har nettopp fylt 27, altså ni år imellom oss.. Det var aldri ett problem før, og vi har egentlig aldri tenkt noe på aldersforskjellen. Vi har bodd sammen i 1,5 år. Men nå, de to siste månedene så har jeg begynt å føle at han holder meg igjen, fordi han er ferdig med å "rase fra seg" osv, mens jeg har enda ikke fått begynt. Jeg har de to siste ukene ikke følt annet enn irritasjon når han har kommet hjem og jeg har det rett og slett ikke helt bra lenger. Jeg har prøvd å snakke med han om det, men jeg tror han er redd for emnet fordi han fortsetter å bytte samtale emne. Dette har også blitt ett irritasjonsmoment, fordi jeg føler at vi ikke får pratet ut om ting. Vi klarer ikke kommunisere ordentlig og jeg trives ikke. Men saken er den at vi har flyttet sammen, vi har to hunder og en katt. Og hvis jeg gjør det slutt så har ikke jeg noe sted å flytte, for ingen i familien har plass til både meg og begge hundene (da både mor og besteforeldre også har to hunder hver). Han har ikke mulighet til å ha hundene selv, pga jobben han har og uansett så er det ikke aktuelt for meg å gi slipp på "barna" mine. Jeg vurderer jo sterkt å gjøre det slutt, men spørsmålet mitt er da, blir det veldig galt av meg å spørre om jeg kan få bli boende der til jeg får meg leilighet selv? (får ikke inntekt før til høsten da jeg starter som lærling) Håper du har noen råd til meg!

Mvh Veronica

StyleConnection

26.02.2016 kl.08:16

Veronica: Hei kjære Veronica <3 Slik situasjon er alltid kjip, men det viktigste er at du tar avgjørelser for din egen del. Jeg vet at dyrene er barna dine, men de firbente herlighetene kan ikke sette en stopper for deg og ditt liv. Det er tydelig at du ikke har det bra i dette forholdet, og jeg kjenner meg veldig igjen i det du beskriver. Min ekskjæreste var også eldre og litt mer ferdig med denne rase-fra-seg-perioden, og en slik periode tror jeg er svært viktig å ha i løpet av livet.

Eksen og jeg hadde også hund (Fokus), vi eide bil og leilighet sammen, og det var et styr å skulle fordele alt av inventar/interiør, selge leilighet og fordele gjeld. MEN... Da det omsider ble gjort, var det så himla deilig. Jeg fant ny leilighet etter kort tid, og flyttet i mellomtiden hjem til mamma. Nå er det jo sånn dere begge to er ansvarlig for disse hundene... Kan dere ikke dele ansvaret frem til du evt. får flyttet for deg selv? Kunne du bodd hos foreldre om hundene var der halvparten av tiden?

Husk på at du har hele livet ditt foran deg, og du har så ekstremt mye å glede deg til <3 Kommunikasjon er alfa omega, og du kommer garantert til å møte en fyr som er mer riktig for deg <3 Og du? No rush! Du har all tid i verden...

Stor god klem

Gammal kjerring

26.02.2016 kl.03:47

Jeg syns punktet "fest" er litt merkelig. Det kan være det var viktig for dere, men det virker som du snakker generelt. Jeg var en partyløve før, men har nå valgt å kutte ut alkohol av flere grunner. Min mann spyr av en øl så han brukte ikke så lang tid på å drite i det han heller. Og jeg må si; Det går HELT fint an å ha et bra forhold uten å feste sammen. Kan være jeg misforsto noe med det du skrev, men vi har det iallefall like fint nå som før da vi festet som gale (uten at det førte til krangler eller noe).

Du har også sagt en del ganger før, bl. a. i den videoen om plastiske operasjoner: At man ikke vet en dritt i tjueårene. Jeg ble samboer med min mann rett etter jeg fylte 18 år og vi er gift (vi er yngre enn 25 år). Jeg føler meg 99% sikker på at jeg ikke kommer til å forandre meg veldig i årene som kommer. Jeg er blitt mye mer voksen siden vi ble sammen, og det har han også. Vi har vokst i "samme" retning. Altså begge har eldes omtrent likt ifht modenhet og moral og sånne type ting. Hva vi ønsker og ikke ønsker vet vi begge to og står likt på det som betyr noe.

Jeg føler meg nesten dum når du sier sånn at du ikke vet en dritt når du er i begynnelsen av tjueårene. Det kan være DU ikke visste det, men det er ikke noe som gjelder alle. Det varierer. Jeg har alltid vært voksen for alderen og jeg har ikke drømt om å delta i paradise hotel, bli blogger, sprade rundt i fjortisklær i en alder av 30, få en karriere som ikke samsvarer med et ekteskap, reise verden rundt eller den type ting. Jeg har egentlig ikke drømt så veldig mye sånn helt generelt, men da mannen min valset inn i livet mitt for 7 år siden, var det aldri noen tvil for meg om hva jeg ville. Og det har jeg heller ikke tvilt et sekund på.

At du brant deg i ung alder er helt greit og kjempetrist for deg, men det virker som du på grunn av det mener at alle unge i forhold er dømt til å mislykkes. Når jeg begynte å lese bloggen din for leeeenge siden ble jeg faktisk litt påvirket av det og jeg tenkte at jeg burde ha en backup-plan og en sparekonto fordi jeg ventet på det øyeblikket der jeg skulle skjønne at "åja, jeg var ung og dum og visste ikke en dritt". Nå har jeg kost meg for sparepengene mine (og mannen min har også fått kose for de) og jeg tenker at livet er for kort til å vente på at jeg kanskje skal gjennomgå en personlighetsforandring som ikke kommer. Jeg gjennomgikk store omveltninger for flere år siden, og jeg tror ikke det skjer igjen.

Jeg syns ikke det er riktig at du skal få andre til å tvile på om forholdene deres er verdt å satse på fordi mange jenter som leser bloggen din er mye mer sårbare enn meg og tenker kanskje at du vet best fordi du er eldre og skriver fancy blogg. I dette tilfellet syns jeg du bør vise mer åpenhet for at det finnes unge mennesker som er fornøyd med å være unge OG kjærester/samboere/gift/whatever. Veldig mange jeg kjenner ble sammen på ungdomsskole/videregående og har det helt fint enda og har ikke angret. Dvs. alle har vel øyeblikk av tvil, men det er det vel ingen som slipper unna uansett alder.

Jeg vet ikke om det er meg og min mann for alltid, men jeg vet at det som betyr noe er hva jeg føler her og nå og det er at det er han jeg skal være sammen med. Kanskje du skal begynne å ta med i beregningen at folk er forskjellige :-)

StyleConnection

26.02.2016 kl.08:03

Gammal kjerring: Heia :)

Takk for engasjementet, men det er viktig å ikke blande debatter her. Det jeg sier i videoen er rettet mot plastiske operasjoner - ikke forhold! Jeg skriver heller ikke at et forhold er dømt til å mislykkes om man blir sammen i tenårene, jeg sier bare at det ikke funket for meg. Vi vokste nemlig fra hverandre, og det kan skje i alle forhold. Jeg er derfor helt uenig med deg i at jeg får andre til å tvile på sine forhold ved dette innlegget. Som jeg svarer på en kommentar lenger oppe, så kjenner jeg flere som har giftet seg etter at de ble kjærester som 16- åringer. Alt er mulig!

Du synes dette med festing er et rart punkt på listen, men når den ene parten i forholdet blir en annen person om han/henne har fått i seg alkohol, da byr det på visse utfordringer. Spesielt siden alkohol er en svært viktig del av hans/hennes liv. Jeg opplevde flere ganger at alkohol gjorde kjæresten min til en annen person. En utilregnelig person jeg ikke visste hvem var, men som likevel nektet å trappe ned inntaket. Derfor la jeg til dette punktet på listen, fordi det faktisk har en betydning og bør være en faktor for å gi slipp.

Du har generelt misforstått innlegget mitt litt... Dette er ikke en fasit, men mine meninger i en sak som kanskje kan hjelpe andre. Dette innlegget er ment for dem som er i føkka forhold, ikke dem som deg, som aldri kunne vært lykkeligere.

Jeg heier på kjærligheten og dere <3 Herlig at du har funnet mannen i ditt liv <3

Klem

Jaja

26.02.2016 kl.07:34

Gammal kjerring? = under 25 år = gift= gammal kjerring? What? Du er jo yngre en undulaten min. Livet ditt har nettopp begynt. Slutt å snakk som du har levd i 170 generasjoner. Fint at du sier at folk er forskjellige, men nå kan ikke du heller sitte på fasiten ettersom du akkurat har bikka universitet pga du har hatt et flott kjærlighetsliv til nå. Det blir iallefall helt feil. Kan heller ikke se for med at alle i klassen din på ungdomsskolen har vært kjærester inntil pr idags dato. Hvis vi kunne kjørt en statistikk så kan jeg nesten vedde kropp og sjel på at mesteparten av forhold skjer etter sin 24-26 årsdag enn at folk finner kjærlighet på juleball i 10klasse. Men det er bare min mening. Men uansett kjempe fint for deg og mannen din! Bare positivt det!

Henrik

26.02.2016 kl.07:48

Stå på! Dette klarer du lett:)

Saritha

26.02.2016 kl.09:11

Åå herregud! Jeg kjenner meg SÅ igjen i innlegget ditt. Ble sammen med eksen da jeg var 16. Vi var sammen i 8 år.. Og jeg brukte så uendelig lang tid på å "være helt sikker" før jeg klarte å slå opp. Jeg skulle ønske at jeg hadde stolt på magefølelsen og gjort det slutt leeenge før.. Forholdet vårt så sikkert super perfekt ut fra utsiden, for alle venner og beskjente så på forholdet vårt som "goals" noe som gjorde det enda vanskeligere å gjøre det slutt.. (Syntes jeg) MEN jeg klarte det tilslutt selvom dette med trygghet gjorde det veldig vanskelig <3 klem til deg

Nina

26.02.2016 kl.09:16

Hva gjør man ikke for litt klikk?! Synes noen(uten å nevne navn) har skrevet mye om overskrifter som skal gi klikk jeg...

Metti

26.02.2016 kl.09:17

Har vært gift i 20 år.

Kjenner veldig igjen den WOW følelsen den når det plutselig går opp for en hva som må skje. Jeg har nå tatt ett oppgjør med mannen min. Vi skal prøve parterapi og han psykolog, så får vi se hva som skjer. Jeg er i alle fall sikker på at fremtiden vil bli mye bedre, uansett utfall. Enten blir vi tettere sammen eller så blir vi lykkelige hver for oss.

ida

26.02.2016 kl.09:36

blir litt utenfor temaet på innlegget dette spm , men siden du er du så må jeg bare spørre ;) Har du vært i Orlando Florida ? hvis ja, har du tips til hva vi skal gjøre der ,hvor vi bør spise osv? Vi tenker også på å låne bil og kjøre litt i området, tips til hvor vi bør kjøre til? skal på en litt forsinket bryllupsreise :)

Anonym

26.02.2016 kl.10:30

Hei!

Trenger litt hjelp da det kommer til mitt eget forhold.

Jeg flyttet inn med kjæresten min rett før jul, og siden da har vi ikke tilbrakt så mye tid sammen, og diskuterer en del. Jeg tror vi egentlig vet at følelsene begynner å dabbe av, men siden vi nettopp har blitt samboere, har kjøpt inn masse ting til leiligheten sammen osv er vi i en komplisert situasjon. Vi leier jo en leilighet sammen, og dersom det skulle bli slutt må vi jo bo sammen i 3 måneder ut oppsigelsestiden før vi kan flytte fra hverandre, da begge er studenter og ikke råd til å flytte noe annet sted.

Hvordan fikser man dette? Jeg sier til meg selv hele tiden at følelsene vil komme tilbake, vi må bare få bedre rutiner, og bruke mer tid på hverandre. Vi har bare ikke den samme gnisten, sexlysten, og alt det der lenger :/

Håper du svarer - kaller meg anonym da jeg ikke ønsker at navn skal komme ut.

:)

Beate

26.02.2016 kl.11:10

Jeg har "dessverre" lest mange blogger opp igjennom årene. Jeg hadde meg en bloggfri måned bare for å se hva det gjorde med humøret mitt. Og vet du hva, jeg ble LETTET av å slippe å gå inn på topp 5 listen. Media flommer over med dritt som gjør at man bare føler seg dårlig, men på en merkelig måte så blir man avhengig av det...

Heretter skal jeg bare lese blogger som gir meg smil, og gjør meg glad, pappahjerte er en av dem, og du er selvsagt den andre. Føkk bloggere som lufter dritten sin og overfører sin dårlige selvtillitt på andre. Jeg innså ikke hva det gjorde med meg før jeg sluttet å lese bloggene. Jeg så videoen din via vg, og du er herlig. Aldri slutt å vær den du er.

Kyss på deg! Og husk, du hører hjemme i Bergen så du må no komme tilbake en dag ;-)

anonym

26.02.2016 kl.12:42

Hei

Dette innlegget traff meg veldig. Gjorde det slutt med kjæresten for en mnd siden etter 5 år sammen.. Vil du lage et innlegg om hvordan tiden etter bruddet er? Vet at jeg har tatt det rette valget, men sliter med å se positivt på det å være alene og singel igjen.

Setter pris på et sånt innlegg da du formulerer det så bra:-)

God helg!

Inger

26.02.2016 kl.14:10

Hei,

Det du nettopp skrev, beskrev mitt nesten 8 år lange forhold på en prikk. Vi tok steget så langt at vi giftet oss og fikk barn sammen i tillegg, men da jeg var 17 år og møtte det jeg trodde var mannen i mitt liv, lot jeg meg selv plasseres i en slik situasjon som du beskriver, og trykte meg selv lengre og lengre ned i den familierollen jeg selv trodde jeg ønsket. Jeg valgte til slutt å avslutte kapittelet i boken om mitt liv da jeg innså at om jeg fortsatte i et slikt forhold resten av livet, ville jeg dø ulykkelig. Selv med to barn som jeg elsker mer enn ord kan beskrive, selv med tak over hodet og et A4-liv som mange kanskje drømmer om, men jeg trengte føle meg elsket, og det gjorde jeg ikke på slutten. Kjærlighet er ikke kjærlighet lenger når man føler likegyldighet ovenfor den andre. Når man kun krangler og har mer dårlige dager enn bra... Når man ikke lenger klarer å være enige om noe, og begge føler den andre parten motarbeider seg istedenfor å være den som strekker ut en hånd for å hjelpe den andre. Da er det ikke kjærlighet lenger... Har det noen gang vært kjærlighet kan man i ettertid tenke, og ja, det har kanskje det, men jeg råder ingen til å forsøke å finne kjærligheten som 17 åring, for selv om man føler man er voksen nok til å skape et familieliv da, er man ikke voksen nok til å vite hva man selv egentlig ønsker, og da vil den mest dominerende i forholdet være den som hele tiden tar avgjørelser for den andre, og man er enig i avgjørelsene helt til man plutselig en dag føler at man ikke har kontroll over seg selv mer, man må finne seg selv. Og jeg forstod i etterhvert at vi hadde vokst i forskjellige retninger, noe jeg tror er ganske vanskelig å unngå om man finner hverandre i en veldig ung alder, når man ikke helt selv vet hvem man selv er enda.

P

26.02.2016 kl.15:19

Hei!

Veldig tilfeldig at du skrev et innlegg om dette nå...

Jeg føler jeg står midt i et veiskille, men klarer ikke å finne ut hva som er det rette av meg å gjøre.

Vi har vært sammen nå i overkant av 4 år (begge er 23 år, og har et forhold som jeg er veldig fornøyd og komfortabel med (sett bort fra en ting, som jeg kommer tilbake til). Vi har nettopp flyttet sammen, og vi har det siste halvåret snakket om å skaffe oss hund, katt, og vi har vært veldig åpne om å snakke om barn og ellers det å ... ja, leve sammen resten av livet. Dette er noe jeg har sett for meg, har gledd meg til, og har ønsket.

Men så kommer bomben, igjen. Omtrent én gang i året, hvert år, disse fire årene, har han brutt tilliten min. Hver gang har det vært samme tema, og hver gang har jeg tilgitt (etter hvert...) og vi har kommet oss videre. For å komme oss gjennom det, og for å hjelpe han, har jeg sagt at jeg er åpen for at han forteller meg det om han har gjort noe, eller har tenkt på at han vil gjøre noe. Derfor ble knekken ekstra stor denne gangen. Han har gjort det igjen, og han har i tillegg ikke benyttet seg av å prøve å ha en åpen dialog med meg om det (vi snakker ellers åpent om alt), og han har løyet til meg i ansiktet når jeg har spurt han om hvordan det har gått angående problemet.

Så nå sitter jeg her. Såret, usikker og forvirret. Hvorfor gjør han dette. Hvorfor lar jeg han gjøre dette. De psykiske følgene av tingene han har gjort er veldig vanskelige for meg. Han har brutt ned selvbildet mitt, tilliten min til mennesker, troen på at noen vil meg godt, og generelt troen på at jeg noen gang kommer til å være den eneste han vil ha.

Som jeg sa til han: der er ingenting annet galt med forholdet vårt, og jeg blir jævlig sur av at en så liten "feil" ved han skal få ødelegge det som ellers ser ut til å kunne være et livslangt forhold. Men jeg er også lei av å være den eneste som er ærlig og 100% i forholdet...

Spørsmålet mitt er: høres dette ut som enda en dum jente som har tilgitt kjæresten sin én gang for mye, eller burde jeg gi det et siste forsøk? Og ikke minst: hvordan tilgir jeg, og bygger opp igjen tilliten til en person som har såret meg gang på gang, og som enda ikke har klart å få meg til å føle meg som den eneste han vil ha, etter 4 år?

linn

26.02.2016 kl.18:45

mitt råd til alle jenter der ute som ikke er lykklige i forholde bryt ut !! hilsen jente 21 som kasta bort 2 år på en psykopat og nå er stuck i en situasjon jeg ikke vil vere i . bryt ut om de er frithet dere vil ha . ikke kast bort tid .

Linnea

26.02.2016 kl.19:11

Jeg er jo bare 17 så økonomi kan jeg ikke helt kjenne meg igjen i. Men jeg og min eks som han nå er, vi var i samme sitvasjon? Kunne ikke nye fester sammen, kranglet, og jeg begynte på internatskole 20min unna der vi bor og da fikk han ikke tid plutslig til og besøke meg, han forventet at jeg alltid skulle komme til han. Uten lappen var det vansklig, og med busstider som ikke alltid passet var det vansklig. Jeg slo opp, og ALT var min feil, og jeg var en idiot. Men nå er jeg så mye bedre! Jeg nyter tiden som singel! Veldig godt og vite at folk er i samme sitvasjon!❤️

Sigrid

26.02.2016 kl.20:31

Setter pris på at skriver dette!

Jeg har vært sammen med kjæresten min i underkant av 1 år - Altså ikke så lenge...

Men allerede etter jul kommer den dårlige stemningen. Han reagerer på alt jeg gjør, blir sur hvis jeg ikke svarer på melding med en gang, eller tlf... Uten å overdrive;han tar meg på alt... Men jeg er veldig glad i han, men han synes ikke vi har kjemi fordi vi ikke har den gode og dype samtalen (??)..blir bare så forvirret og tenkte du hadde noen tips eller råd?

27.02.2016 kl.04:53

Hei Kristin.

Jeg vet ikke om du leser denne kommentaren men uansett, jeg letter på litt "steam" og når jeg kom over dette innlegget måtte jeg bare kommentere.

Jeg og kjæresten min har vært sammen i godt over 2 år, vi bor sammen og har som du har skrevet litt om felles økonomi, vi deler på leie og mat og det som trengs når man bor for seg selv. Jeg er bare 18, aldri fullført vgs og er i tillegg til alt psykisk syk. Jeg sliter utrolig mye med å stole på folk. Jeg hater når kjæresten min fks går ut og drikker, da kan jeg sende endeløst med meldinger og vil ha svar fort fordi jeg er så redd for at han skal være utro.. Jeg føler meg som en skikkelig psyko kjerring men vet ikke hva jeg skal gjøre for å fikse meg.. Jeg er livredd for at han skal gå fra meg, og kommer ofte over fks blogginlegg eller tester om forholdet på facebook osv.. Og alltid kommer det opp at "han er mest sannsynelig utro" eller noe.. På en måte fatter jeg jo at facebook tester ikke faktisk relterer seg noe særlig til forholdet men uansett.. Alle disse "går han ikke ned på deg er han mest sannsynelig utro" greiene går så jævlig innpå meg.. Og jeg er livredd.. Livredd for at om han går så takler jeg det ikke. JEg har ingen venner, ikke kontakt med foreldre så han er omtrent den eneste jeg har, men i motsetning til meg så har han tonnevis med venner og en svær familie som ville gjort alt for han..

Skulle ønske du kunnet svart meg og bare sagt at "dette ordner seg" men altså du er en blogger og jeg er en ingen i en by langt nord.. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre og jeg turde ikke engang lese innlegget her ordentlig for jeg er så redd for at dette er enda et "tegn" på at han skal gå fra meg.... :(

Jeg elsker bloggen din og du er et fantastisk forbilde <3

Hilsen anonym..

Janne

27.02.2016 kl.05:24

Auu, det hørtes ikke noe godt ut. :/ Stakkars Dennis :/

Marte

27.02.2016 kl.11:32

Hei Kristin, jeg vil bare begynne med å si at dette ikke er kritikk til ditt innlegg.

Men jeg vil bare si noe til alle dere som leser dette innlegget. Det er også helt normalt å tvile på et forhold selv om det ikke er noe galt med forholdet. Jeg mener at det er sunt og tvile litt innimellom, tenke seg grundige om og tenke, hva om vi ikke var sammen. Men det er også viktig å nevne at noen ganger fordi vi er jenter, og generelt tenker for mye, så tviler vi fordi hjernen vår fucker med hodet vårt. Så hvis du tviler men er usikker på om det er hjernen din som fucker med deg, så forestill deg å gjøre det slutt. Hvis det er så jævlig å tenke på at du begynner å grine. Så er det bare hjernen din som fucker med deg.

Miriam

27.02.2016 kl.17:49

Hei Kristin <3

Først må jeg bare si; jeg kommenterer ALDRI på blogger. Men her kjente jeg bare at jeg var nødt til det. Når jeg leser dette innlegget, er det som å lese om meg og mitt forhold. Seriøst. Alt du skriver om stemmer med mitt eget forhold. Og tårene triller. Vi holdt sammen i 8 år. Sikkert 6 år for lenge, men jeg også var nødt til å vente til den O store følelsen veltet innover meg. Selv om jeg hadde tvilt siden nesten begynnelsen av forholdet. Den følelsen veltet innover meg en helt vanlig søndags morgen. Jeg avtalte å møte et par venninner på kafe for jeg trengte å snakke ut sammen med dem. Og der satt jeg i en overfylt kafe og gråt og gråt. Hun ene venninnen min sa til og med til meg "endelig Miriam! ENDELIG kom du til dette punktet. Jeg kan ikke huske at dere noensinne har hatt det noe særlig bra sammen". Dro rett hjem og gjorde det slutt.

Dessverre" (ikke missforstå, jeg ville ALDRI vært dem foruten) fikk vi også to barn sammen. Med en gutt på 3,5 og ei jente på bare 10 måneder vet jeg at tiden som kommer vil bli den tøffeste tiden i mitt liv. Men heller blakk, sliten og lykkelig enn ulykkelig. Jeg har en helt vanvittig ro i kroppen, og jeg vet jeg har gjort det rette.

Klem til deg for at du er så ærlig

Marie

28.02.2016 kl.00:09

Tusen takk for at du beskriver det jeg tenker! Endelig klarte jeg å "formidle" hva det er jeg tenker og føler. Jeg er midt i et brudd, og ja- det er vondt, men det er så riktig! Tusen tusen takk igjen :-) <3

Sendte like godt linken videre til mamma... ;-) Skrev bare "det er sånn jeg føler og tenker. Les det!"

28.02.2016 kl.00:49

Dette fikk meg til å undre på om du ikke er sammen med Dennis lenger?

StyleConnection

28.02.2016 kl.11:48

Anonym: Vi er sammen :) For resten av livet <3

Lise

28.02.2016 kl.14:34

Jeg sitter i en ganske så lik situasjon nå som 18 år. Vi har vært sammen i 2,5 år og jeg har følt i en god stund nå at dette er ikke ekte kjærlighet. Jeg føler han liker meg mye mer en jeg liker han, å når han sier han elsker meg føler jeg at det er løgt når jeg sier jeg elsker han tilbake. Man vil jo ikkje være falsk, for han et virkelig en fantastisk gutt. Men jeg har mistet følelsene.

Hva skal jeg gjøre? Tanken ved å slå opp er så ufattelig skummel, hvordan skal man gjøre det.. Og hvordan gjorde du det?

Line

28.02.2016 kl.23:21

Dette trengte jeg virkelig!

Jeg har vært i denne situasjonen alt for lenge. Der hvor jeg burde ha gjort det slutt med typen, men at jeg ikke har klart. Kanskje på grunn av den tryggheten han gir meg? Vi er to veldig forskjellige personer. Vi hadde god kjemi, var stormforelsket. Allikevel var det mange hull i forholdet vårt. Jeg kan med hånda på hjerte si at jeg kjente meg igjen i alle punktene du har skrevet over. Han er kjekk, og er en jeg enda er veldig forelsket i. Derfor er det ekstra vanskelig å slippe taket. Ingen har noen gang likt meg så godt som han har likt meg. Dårlig selvtillitt er noe jeg har slitt med lenge. Han var da den eneste som klarte å se alt det jeg selv ikke så og vendet dette positivt tilbake på meg. Jeg er veldig enig at festing faktisk spiller en stor rolle. I vårt forhold var vi ute ganske ofte. Hver gang ble det drama og krangling. Hver gang i over 2 år. Tillitten våres var heller ikke noe å skryte av. Jeg måtte flere ganger sende bildet til han når jeg var ute på fest for å forsikre han om at jeg ikke ble med noen andre hjem. Dette var fryktelig slitsomt, og sånn skal det virkelig ikke være.

Over 2 år har gått. I dag tok jeg det store steget der jeg fortalte han at jeg ikke orket dette forholdet mer. Jeg har aldri følt meg så alene før, men heller aldri så lykkelig. Jeg håper denne lykken kommer til å vare, og at jeg ikke har gjort min livs største tabbe.

Sigrid

29.02.2016 kl.21:37

Hei!

Først og fremst, takk for at det finnes en blogger som deg! Du er et forbilde som faktisk er et forbilde!

Etter du skrev dette innlegget klarte jeg endelig å ta motet til meg å gjøre det slutt med kjæresten, som jeg hadde tenkt på i mange måneder.. Jeg tenkte at når du klarte det etter så mange år, og allikevel har funnet din store kjærlighet i Dennis, så fikk jeg litt guts jeg også. Kanskje jeg også kan få det så fint med noen. Jeg gjorde det slutt på fredag, og har grått i ett strekk.. Jeg VET at dette er riktig på sikt, jeg hadde ikke de rette følelsene og vi var ulike på så mange måter, særlig på noen grunnverdier som burde være på plass. Men samtidig så må jeg nå manne meg opp og komme ordentlig over han. Jeg tenker på han hele tiden..

SÅ, til mitt spørsmål til deg.. Kan du skrive et innlegg, eller svare meg her.. Hva skal man gjøre for å komme helt over noen, selv om det er du selv som har gjort det slutt? Har du noen tips til hva man kan tenke på, gjøre, styre tankene osv..

Hilsen ei som digger den naturlig skjønne Kristin

MILLAST

09.03.2016 kl.00:22

Hei! var veldig glad for å finne dette innlegget nå! jeg og kjæresten har helt forskjellig syn på livet. jeg vil bli noe og få en god jobb, mens han har gitt fulstendig opp.. han har også veldig mye bagasje vell og merke.. forholdet har vart i 3, snart 4 år. 4 år med mye problemer med politi og annet. jeg ønsker nå å slutte forholdet fordi dette ikke er min livsstil (aldri gjort noe galt) og komme meg videre... når jeg tar dette opp vrir han det til slik at han ikke kommer til å greie seg og at rusproblemene kommer til å forverres.. jeg skjønner jo at jeg burde ha gått fra han for lenge siden, men det har ikke vært så lett ettersom han er snill og grei til enhver tid. eneste problemet er at han har litt vell mye å bære, både på tanke på økonomi, politi og rusavhengihet.. hadde det ikke vært slik hadde jeg aldri reist fra han, men jeg orker rett og slett ikke lengre å se på at han ødelegger sitt egent liv med å holde på sånn.. det tærer jo på meg også, og noen dager er jeg veldig nede fordi han er litt i overkant ruset..

hva skal jeg gjøre? jeg ønsker å flytt for meg selv og ende forholdet, men har jeg samvittighet til det når jeg vet han kommer til å falle lengre utfor? huff,,, dette er veldig komplisert, men eg trenger virkelig et råd.. skjønner hva som er riktig å gjøre, men hvordan skal jeg håndtere dette??

mvh en veldig usikker jente

Frida

22.03.2016 kl.12:53

Hei! Tusen tuuusen tuuuusen takk for dette innlegget! Jeg er så glad over at jeg fant det og vet at det er din "gamle" blogg, men måtte bare kommentere. Dette innlegget trengte jeg verkligen. Jeg trengte lese disse ordene og takk at du delte din historie. Jeg har vært i denne situajon, allt for lenge. Dette gav meg så otroligt mye! Tusen takk! Nå skal jeg tørre å bli lykkelig igjen. Du er en sann forbilde!

Skriv en ny kommentar

hits