StyleConnection

God morgen, skjønnaser!

Håper det går bra med dere der hjemme, og at livet smiler.

Klokken nærmer seg fem på morgenkvisten, og vi har klart å komme oss opp av sengen. Dagene er lange og krevende, men herregud så givende. Før jeg fortsetter på mitt lille referat fra dagen i går, så må jeg bare si en liten ting, og denne beskjeden går til alle dere som mener at jeg har reist ned her for klikk og PR!

Jeg er så møkka lei av å høre at jeg har reist ned hit for å få noen ekstra klikk på bloggen, at jeg er en Sophie Elise-wannabe, eller at jeg prøver å kopiere henne med det samme jeg engasjerer meg i samfunnsdebatten. Hun kan da for pokker ikke ha enerett på å skrive om samfunnsrelaterte saker, vel!? Heldigvis er det ikke mange som ser seg nødt til å lire av seg slike kommentarer, men det er likevel noen, og jeg blir så forbanna provosert. Er det virkelig bare Sophie Elise som skal få lov til å engasjere seg, eller mene noe i dagens samfunn? Dere burde vite by know at jeg ikke streber etter en førsteplass på topplisten eller klikk, og hva som funker for Sophie Elise, ser ikke jeg på som en oppskrift på hvordan jeg skal legge opp mine blogginnlegg. Hun har sine interesser og hjertesaker, jeg har mine, men hva så om vi deler de samme hjertesakene!? Er ikke det egentlig bare postivt? Er det ikke positivt at enda flere setter søkelys mot viktige debatter og temaer?

Tilbake til dette med Lesvos = PR-stunt! Lesvos og PR-stunt i samme setning gjør meg kvalm. Tror dere helt seriøst at jeg har reist ned her for å se og bli sett? For å bli omtalt i media, eller for å generere klikk? Tror dere virkelig at jeg er et så hjerteløst menneske, at jeg bruker andres tragedihet til min "fordel"? Om dere virkelig tror dette, har dere ikke peiling på hvem jeg er eller hva jeg står for, og det gjør rett og slett vondt at noen kan ha såpass lave tanker om meg. Som jeg svarte i kommentarfeltet tidligere, så hadde jeg handlet helt annerledes om klikk stod i fokus, og var så forbanna viktig for meg. Jeg skal love dere at media bryr seg mer om botox, nye pupper eller et kjerlighetsbrudd, enn det de bryr seg om flyktninger, og jeg hadde klatret rett til topps om jeg hadde gått til innkjøp av f.eks. nye pupper. Sad but true! Hadde jeg lagt meg under kniven eller gjort det slutt med Dennis, skal jeg love dere fronting i alle nettaviser.. 

Jeg hadde lagt ut på denne turen uansett. Blogg eller ikke, jeg hadde uansett oppholdt meg her på Lesvos akkurat nå, men det som er så flott med at jeg har en blogg, er at jeg takket være den har fått inn viktige pengedonasjoner samt klær fra dere fantastiske mennesker! Selvsagt kunne jeg dratt ned i all stillhet, men hvordan skulle jeg da få samlet inn både penger og ull i forkant? Jeg ønsker jo også å formidle viktige og sterke historier, og det kan jeg gjøre gjennom denne bloggen! Dette burde ikke blitt sett på som noe annet enn givende og positivt! Vi må få øynene opp for det som skjer i verden!

Sånn.. Nå vil jeg ikke bruke mer tid på å forklare noe som egentlig burde være helt unødvendig å forklare.

Dagen i går begynte med en tur innom Eric og Philippa. Dette er et fantastisk ektepar fra England, som har bodd her på Lesvos i flere år, og som gjennom denne tøffe tiden har gjort en helt ubeskrivelig fin innsats. De har bygget ut huset sitt, og laget lager i hagen - et lager med plass til flere hundre esker med klær, sko og div. som leveres til flyktningene som kommer i land her. De tar i mot pakker fra mennesker fra hele verden, som ønsker å bidra i form av viktig utstyr, og jobben de gjør er formidabel. De samarbeider med de ulike hjelpeorgansisasjonene, og de har alle lov til å komme og gå når som helst, for å fylle opp bilene sine med klær som gis videre til flyktingene. Fantastisk!

Etter påfyll av bil, dro vi direkte til posten vår hvor vi var satt opp på vakt, og her var det bare til å vente på neste båt. Jeg var så vanvittig spent og nervøs.. Jeg ante jo ikke hva som ventet meg, eller om vi kom til å ta i mot en båt i det hele tatt, og plutselig så vi en gummibåt på vei inn. En stappfull gummibåt!

Jeg fikk fullstendig hjertebank. Nå skulle det skje! Nå skulle jeg møte flyktningene sånn på ekte. Jeg skulle smile til dem, hjelpe dem, og ta dem i mot med åpne armer - herregud så overveldende. Tårene presset på, og alle på post gjorde seg klare. Greske Røde Kors var beredt, livvaktene stod klare i vannet til å ta kontroll over båten, og jo nærmere den kom, dess mer ubeskrivelig var følelsen. Flyktningene på båten vinket. Og jublet! Herregud de var så glad! De var sekunder fra å komme seg trygt over, og den gleden i øynene deres va så genuin. Jeg har aldri sett mennesker så lykkelig.. Lykkelig og uviten! Lite visste de om den krevende veien som venter videre.

Før jeg visste ordet av det stod jeg på stranden med en baby i armene. Kjeledressen var våt, men heldigvis var ikke den lille kald. Jeg fikk tatt av den latterlig dårlige redningsvesten, og ble stående og dulle med den lille prinsessen. Pappaen, mammaen, og de to andre barna kom i land og ble tatt hånd om, og de kunne ikke få takket nok. Gledestårene trillet nedover pappaens kinn, han var så vanvittig takknemlig, og da familien hans ble kjørt opp til campen hvor de skulle få mat og klesskift, ble han stående igjen på stranden for å la de siste timene i båt, synke innover seg. Han måtte ta noen minutter til å bare være. Puste. Føle! Det var fantastisk å være vitne til dette. «Thank you. I'm so grateful. Thank you!» Det er søren meg jeg som skal være takknemlig.. Som får lov til å ta i mot en så vidunderlig familie.

Klemmer ble utvekslet, barna slengte seg rundt halsen vår, og det hele var ubeskrivelig. Det er vanskelig å sette ord på hvordan jeg følte det på innsiden i går, da alt dette skjedde.

Bare i går kom der 860 mennesker over havet i gummibåt. De fleste av dem ble hentet opp av Kystvakten, og selvom det er ferre båter som kommer direkte på stranden akkurat for øyeblikket, vet vi av erfaring at dette fort kan snu.

Det blåser friskt ute med kuling i kastene, og det ser ut til at vinden kan øke på. Jeg håper for guds skyld at ingen flyktninger setter utpå nå, for sjansene er små for å overleve turen over, når været er slik som nå. Dessverre er nok dette en typisk dag hvor billettprisene er lavere, da risikoen er høyere. Tenk det, dere.. Skal vi tro på det vi har hørt, så koster én billett et sted mellom 1200 til 2500 euro. Kan dere tenke dere? Det er helt forbanna forkastelig. En full gummibåt kan fort bety opptil en halv million kroner i inntjening til disse smuglerne, og det river meg opp innvendig at noen kan tjene såpass mye penger på andre menneskers tragedie.

Nå må vi løpe. Et nytt skift venter...

Vi sees senere, vakringer!