StyleConnection

Heia, vakringer!

Det er noe jeg enda ikke har fortalt dere, som skjedde på lørdag.. Jeg har vel egentlig ikke snakket så innmari mye om lørdagskvelden generelt, men det var én bestemt hendelse som gikk kraftig inn på meg. 

Noen venninner og jeg var ute og hygget.. Kvelden begynte bra med vors og friske bobler, og humøret var på topp da vi entret Vulkan Arena, og Juicy sitt 11-års jubileum. Vi ble sittende ved et bord i baren for å skåle litt, før vi tok fatt på dansegulvet, og da kom jeg i snakk med en ung mann med en sterk historie han ønsket å dele med meg. Dette var nemlig en person som den siste tiden har tilbrakt flere uker på den greske øyen Lesvos, for å hjelpe flyktningene. 

Jeg var så inderlig nysgjerrig på hva denne mannen ønsket å formidle, og vi ble sittende å snakke en liten stund - begge med tårer i øynene, før jeg måtte avbryte det hele, legge han til på Facebook og følge han på Instagram, sånn at jeg kunne få kontakt med han dagen derpå. Musikken var så høy, og i tillegg var jeg altfor bedugget til å kunne ta inn såpass mye viktig info. Vi gav hverandre en klem, jeg takket han for åpenheten og at han ønsket å dele sin sterke historie, og vi avtalte å slå av en prat når vi ikke lenger var på fest. 

I går skrev vi litt frem og tilbake, og det er ingen tvil om at den unge mannen er en helt. Han heter Martin, og dette er hans historie.. Jeg blir helt nødt til å dele den med dere.. 

"Det hele startet med dette bildet vi alle har sett av Ayan på 3 år, som lå druknet på en strand i Bodrum, Tyrkia. Jeg leser mye nyheter og følger godt med, men det var siste dråpen. Jeg måtte bare dra"

Jeg la ut en forespørsel om noen ville være med på facebook, og fikk med meg en kompis, og vi reiste ned den 3. oktober. Vi ble værende i Lesvos i 7 dager, og det første som slo meg var omfanget.. Det var ingen myndigheter eller hjelpeorganisasjoner å se.. Første dagen jeg var der kom det 7000 mennesker over vannet. Hele systemet der nede hadde brutt sammen, ingenting fungerte som det skulle, alle var sultne, tørste, våte og kalde, og veldig mange var sjokkskadet.

Det var fullt kaos på stranda, og katastrofe i leirene. Vi tok imot båter, handla og delte ut mat, vann, tørre klær, tepper og telt. Mange tusen sov ute hver dag, og opprør i leirene var ikke uvanlig som et resultat av sult og frustrasjon. Opprørspoliti stod på vakt, vold og tåregass mot store folkemengder bestående av menn, kvinner og barn, gjorde situasjonen helt håpløs.

Jeg reiste hjem, men la igjen hjertet mitt der.

//Foto: Martin - publisert med tillatelse!

2 uker senere dro jeg tilbake med kompisen min som sist, men denne gangen var både hans kjæreste med og i tillegg min yngre bror. På dette tidspunktet var det kommet flere frivillige, men været hadde skifta til høst/vintervær, og utfordringene var totalt annerledes. Sjøen var værre. Vi hadde sikkert 100 drukninger i løpet av de to ukene jeg var der da. De som ikke druknet var gjennomvåte fra topp til tå, sjokkskadet og det var mange tilfeller av hypotermi på stort sett hver båt. Det var så ubeskrivelig ille. 

Hver dag før frokost skylte det opp lik på stranda.. Både menn, kvinner og barn. Det verste var å stå på land å se på at uskyldige mennesker druknet, uten å kunne gjøre noe..

Etter en dag hvor en båt med 300 mennekser sank og kun 242 ble reddet, beslagla vi to smuglerbåter og gjorde dem om til improviserte redningsbåter. Disse båtene har vi brukt til å dra opp folk fra vannet når båtene synker, og til å taue båter som mister motorkraft, eller som går tom for bensin ute på havet.

Nå etter min andre gang der nede har jeg blitt tilknyttet en frivillig organisasjon, som er blitt opprettet for å koordinere og tilrettelegge for frivillige som jobber med flykningkatastrofen der nede. De samler også inn klær, tepper, medisinsk utstyr, mat og vann osv. som vi deler ut. Jeg har en vesentlig rolle i organisasjonen da jeg har mye erfaring, og jeg har fått et godt nettverk på et sted som preges av høyt gjennomtrekk av frivillige som er der i korte perioder... I tillegg er transport av skadde og svake til sykehus blitt en prioritering, da sykebilene er i manko. I leirene er det samme behov. Det er lange dager og ingen lønn, men absolutt værdt det.

Jeg er helt oppgitt av hele greia og syntes det er helt sinnssykt at det faktisk kan være sånn som dette i verden. Alle har liksom råd til å bidra med bomber, men ingen vil ta ansvar for de menneskene som faktisk flykter fra de samme bombene.

Om ca. to uker reiser jeg tilbake - denne gangen med enveis billett. Det blir samme type arbeid, og vi hjelper til der behovet er størst til enhver tid. Jeg skal blant annet en liten tur til Idomeni, som er grenseovergangen mellom hellas og makedonia. Der slipper de kun inn de som har krav på krigsflyktningsstatus, så her hoper det seg opp av mange  tusen mennekser som ikke et slikt krav - forholdene er ille.

Jeg bir så lenge det trengs eller så lenge pengene rekker"

Ord blir fattige..

Jeg sitter her med tårer i øynene - både som et resultat av en sterk historie, og ikke minst grunnet de grusomme bildene Martin har tatt på Lesvos. Dette er den nakne og ikke minst grusomme sannheten, og jeg hyller alle dem som faktisk slipper alt de har i hendene, og reiser ned hvor situasjonen er verst for å hjelpe. Jeg vil så gjerne reise nedover selv, og bidra med det jeg kan der det trengs, men akkurat slik situasjonen er nå, er det nesten umulig å få det til. Jeg prøver å koordinere det slik at jeg kan dra nedover, og frem til jeg evt. har en flybillett i hånden, kan jeg i det minste dele Martin sin historie, og oppfordre alle til å bidra økonomisk på hans viktige ferd. 

Temperaturen synker og det blir kaldere, så behovet for å holde folk varme og tørre øker for hver dag. Martin har opprettet en postadresse det er mulig å sende pakker til. Mer enn noe annet så trenger de: ulltøy, ullsokker, ullundertøy, ulltepper, luer, nødtepper, regnponchoer, bukser, sko og jakker. Porto må betales av sender.

Adresse: KETHEA Sapfous 2
81100 Mytilene Lesvos, Hellas

For de som har lyst til å bidra økonomisk setter Martin veldig stor pris på overførsel til:

Kontonummer: 0530 06 47180
Vipps: 40080162

Pengene vil gå til mat, vann, tepper, utstyr, og andre ting som er nødvendig for at dette skal gå så så bra som overhode mulig. 

Takk til deg, Martin.. Du er en helt! Verden trenger flere som deg.. Se på oss.. Se på verden! Hva i helvette er det vi egentlig holder på med?? 

Del gjerne dette innlegget videre...