StyleConnection

"Tenk hvis..."

"Hva om bare...."

"Hvorfor?"

God morgen, fininger ♥

I dag er jeg skikkelig i tenkeboksen, og har nesten ikke sovet i natt. Dere vet de nettene hvor hjernen kverner, og kvernen på ingen som helst måte kan la seg stoppe? Man vrir seg fra side til side. Dynen på. Dynen av. Man legger seg på magen, ryggen, siden... Ingenting funker! 

Når man endelig får sove, og når man da våkner igjen er man nesten sliten, og skulle ønske man hadde stått opp for å skrive ned alt som surret og gikk på nattestid. Jeg fikk ikke skrevet ned noe som helst i natt, men har et behov for å prøve å få tankene ned på papiret nå...

"Tenk hvis..."

Man må aldri tenke "tenk hvis". Da blir man faktisk på grensen til gal. Tenk hvis man ikke hadde gått til høyre men heller gikk til venstre. Tenk hvis man ikke hadde tatt det valget for så mange år siden, men heller tok et annet. Hva da? Hvordan ville livet sett ut nå? Jeg tenker ofte over hvor heldig jeg er som har funnet ut hvem jeg er. Hvordan jeg ønsker å være, og hva jeg ønsker å oppnå, men hjelpes... Jeg skal love dere at det tok jo noen år å finne ut av. Tenk da? Egentlig skulle livet mitt sett helt annerledes ut nå. Hadde ikke eksen og jeg endelig funnet ut at forholdet ikke var verdt å satse på, hadde vi fortsatt i de gamle, trygge sporene (som forøvrig gikk over en 7 års lang periode), hadde vi liksom tatt til takke med at det var sånn forhold skulle være, tappet for kjærlighet og magi, så ville jeg vært stuck i Bergen nå. Jeg hadde vært gift, og giftet meg som 21 åring, jeg hadde sikkert hatt tre kids, et hus, et ulykkelig ekteskap, og en helsikens gjeld. Jeg hadde sikkert anstrengt meg skikkelig for at alle skulle tro at forholdet egentlig var supert, mens det bak kulissene hadde vært helt dødt, og på toppen av det hele hadde jeg sikkert gått med perleøredobber... Æsj! 

På den andre siden, kunne det vært annerledes. Jeg kunne vært skilt, og vært alenemor. Å herreguuuuud, HJELP. Se for dere det, da! Kristin, 27 år, skilt og alenemor. Tenk hvis! Nei slutt... Man kan ikke tenke sånn!

I stedet er jeg en glad 27-åring, som etter å klare å løsrive seg fra de trygge rammene i Bergen, klarte å finne lykken i hovedstaden. Da jeg flyttet for meg selv var jeg fri. Fri som fuglen, og da jeg satt der i min nye leilighet på en klappstol lånt av naboen, mens jeg tittet rundt i rommet, følte jeg meg for første gang på flere år, skikkelig lykkelig. Jeg fikk liksom en ny start, livet tok en helt ny vending og foran meg lå et hvitt ark og en million fargerike blyanter. Det var på tide å fargelegge, og herreguuud så gøy det var. Gøy, men også tøft. Selvom forholdet mitt gjennom 7 år var dødt, var det aldri lett å løsrive seg fra disse trygge rammene, og selvom jeg var glad, felte jeg også en del tårer.... Men det er jo helt naturlig!

Valget av menn, dere... FY for et vanskelig valg... Mannfolk! Enten hater man dem eller så elsker man dem. Umulig å forstå seg på? Definitivt. Får de oss til å krype? Alltid. Tenk litt over det, jenter... Hvor mange ganger har man ikke ofret alt for en mann? Vært ute og shoppet noe nytt for å føle seg litt ekstra fin, bare for at han skal legge litt mer merke til deg... De kunne vel strengt talt ikke brydd seg mindre om hva vi er iført, men det er jo ikke bare sånne overfladiske ting som å kjøpe noe nytt mannfolk får oss til å gjøre. Er det noen som kjenner seg igjen når jeg sier at vi kvinner kan ha en tendens til å si unnskyld, selvom det ikke er vi som har gjort noe galt? Jeg har tenkt over det mange ganger, spesielt for noen år tilbake... At det er vi som ofte er limet i et forhold, og at vi prøver å holde det limt fast uansett hva som skjer. Er det ikke sprøtt? Ta eksen min f.eks. Uansett hva galt han gjorde, uansett om det var han som kom hjem dagen etter en fest uten å ringe, så var det jeg som kom krypende etter å ha kjeftet litt. Jeg likte jo ikke dårlig stemning, og på en-to-tre hadde jeg glemt alt som faktisk var årsaken til krangel og problemer. Hva pokker er galt med oss? Jeg føler ofte at mannfolk kan herje som de vil, mens vi bare sitter der og ser fin ut, og bare, "jada, do whatever you want. Jeg bare SITTER HER SOM EN JÆVLA NIKKEDUKKE OG FINNER MEG I ALT DU GJØR"... Hahahahah, det er jo litt komisk, men altså pokker ta oss. Ikke alle da, men noen... 

Sett fra en annen side, er de jo helt fantastisk. Måten de får oss til å le på, for eksempel... Åh! Det er jo en grunn for at vi ikke klarer å leve uten. 

Nå er jeg som sagt snart 27 år gammel, og når jeg ser tilbake på valgene jeg har tatt opp igjennom de siste årene, føler jeg vel egentlig ikke at jeg har tatt noen feile valg. Allikevel tenker jeg ofte "tenk hvis"! Åh! Samtidig er det da viktig å tenke at de valgene man har tatt, har formet deg som person, og jeg ville ikke vært en annen Kristin enn den jeg er nå. Jeg tror jeg liker denne Kristin rimelig godt, og jeg må jo ha gjort noe riktig, siden jeg er omringet av såpass mange fantastiske venner og ikke minst en haug av nydelige blogglesere. De fine kommentarene deres gir meg den boosten jeg trenger for å klatre litt opp av kjelleren, de dagene jeg befinner meg der nede, og det er så godt. Vennene mine sier alltid det riktige, de gir meg livsgnist og energi, og det er også ekstremt deilig. Jeg er så takknemlig!

Alright, nok tanker. Hehe! På tide å komme seg ut i solen. 

Han en herlig dag, skjønninger ♥