Jeg liker diskusjoner, og jeg liker når dere engasjerer dere og vi får opp temperaturen i kommentarfeltet... Nå ble jeg skikkelig engasjert og må bare få en del tanker ned på papiret.
Nakne sannhet, ja. Jeg håper ikke dere misforstår meg, for det jeg mener med nakne sannhet, er at jeg synes det er viktig å få frem akkurat det jeg holder på med og mine holdninger til ting. Det betyr IKKE at jeg disser rosabloggerer, at jeg ikke har evnen til å beundre mange toppbloggeres pågangsmot når det gjelder trening, deres interesser for matlaging o.l. Jeg synes det er mektig imponerende, bare ikke akkurat noe for meg. Ikke akkurat nå...
Jeg er vel det man kan kalle en skikkelig partyjente som er litt smågal innimellom, noe jeg egentlig trives godt med. Selvfølgelig har den skumle tanken streifet meg, som går ut på en aldri så liten panikk for å aldri bli sånn skikkelig voksen, men samtidig panikken for å nettopp bli skikkelig voksen. Det bekymrer meg faktisk litt... Skal jeg aldri få interesse for roliglørdager og småbarn? Skal jeg få interessen for det og miste interessen for galskapen? Kan det kombineres? Hva skjer med meg? Æææ!
Jeg kom akkurat til å teke på en scene i Sex & The City, hvor hun avdankede partyprinsessen skal ta seg en sigg ved vinduet, som faktisk resulterer i dødsfall etter at hun har skjelt ut hele festen for å være kjedelig. Nå sier jeg på ingen som helst måte at jeg kommer til å ende opp i samme situasjon, men ingenting er jo egentlig mer trist enn eldre frøkner som tviholder på ungdommen. Jenter i femtårene f.eks som oppfører seg som de er tyve, er jo noe av det mest nitrise man kan være vitne til, men det verste av alt er at jeg kan føle en viss forståelse. En viss forståelse for panikken rundt det å se tilbake på livet sitt og angre på alt det man aldri fikk gjort. Det er derfor jeg lever, og lever livet til det fulle. Det er derfor jeg ikke har noen hemninger, at jeg gir bånn gass, og gir bittelitt faen. Bare sånn for å være helt sikker på at jeg ikke gikk glipp av noe som helst, slik at jeg ikke kommer til å ende opp som disse jentene i femtiårene som tror de er tyve... Som så sårt vil gjenoppleve ungdommen og leve slik de aldri gjorde...
Når jeg er femti, skal jeg være nettopp femti, bare med en bitteliten tvist. Det høres egentlig helt greit ut, spør du meg, så kanskje det ikke skal bli så ille å bli skikkelig voksen allikevel.. Eller?
Livet mitt begynte dessverre litt i feil ende... Jeg begynte med "midten" på mange måter. Jeg fant en gutt jeg trodde var drømmemannen. Vi flyttet sammen, vi forlovet oss og kjøpte leilighet. Vi kjøpte to biler, vi kjøpte hund. Vi hadde felles økonomi, vi snakket om barn, vi snakket om evigheten, om bryllup, om fremtiden vi skulle tilbringe sammen. EVIGHETEN, og jeg var ikke engang fylt tyve.Jeg ble liksom voksen så altfor tidlig. Jeg fikk tidlig ansvar i jobbforbindelse, og hadde fult personalansvar i en alder av nitten. De fleste vennene mine på et tidspunkt var eldre enn meg. Jeg testet ut visse grenser i altfor ung alder, og var liksom ferdig med å prøve ut det meste før jeg fylte atten. Jeg likte rollen som ung voksen. Jeg kledde meg deretter, og blazer, skjorte, spisse pumps og perler i ørene var standard. Jeg var jo tross alt huseier, samboer og på grensen til mor, så jeg måtte jo kle meg opp i det som liksom stod i stil.
Nå derimot er stilen min 110% forandret, og en stil som gjenspeilier meg og min personlighet. Den gang hadde jeg ikke en personlighet en gang. Jeg var bare Kristin. Hun som var samboer, som var blid og glad, men ikke noe mer. Jeg var liksom bare "damen til"... Som elsket å stelle i stand, som elsket blomster, husarbeid, familieselskaper og kaffebesøk. Hun som fikk rollen som "husmor"... Mammaen i gjengen, som ikke festet mer enn to ganger i måneden. Først og fremst fordi jeg ikke fikk lov, men også fordi jeg satt pris på sofakos med kjæresten. KJÆRESTEN... Det ordet der er så fjernt for meg. Kjærestekos, liksom...
Hvem skulle trodd dette om meg? Jeg som i dag tar igjen alt det tapte, og bestemmer meg for at livet bare SKAL være bra. Jeg har nemlig bestemt meg for nettopp det, så selvom jeg har det helt forferdelig, er det ingenting som heter forferdelig...
Jeg tror jeg har blitt flinkere til å skru av følesene mine. Til å bare bestemme meg for at, "nei! du er ikke leil deg. DU er glad", og så blir det sånn... Evig livsnyter og evig optimist er to ord som beskriver meg best, og med god grunn! Det er sånn jeg er som person, og sånn jeg alltid skal være. Så nå velger jeg å nyte øyeblikkene... Livet her og nå! Ikke i går, ikke i morgen, men i dag. Nå!
Om det betyr galskap, fyll og fanteri får bare være helt greit. Jeg blir voksen når tiden er inne for det, og ikke ett minutt før, og da skal jeg ta voksenrollen med storm!
♥
