Facebook Instagram Bloglovin YouTube

BLOGGERNE PROMO

11.02.2016 - 17:25 13 kommentarer

Hei igjen, kjære venner ♥

I dag har jeg surret fælt! Møtet klokken elleve var ikke klokken elleve, men klokken ett, så dagen i dag har bestått av flere turer frem og tilbake. Noe så irriterende... Spesielt når man har så mye som skal gjøres! Da har man liksom ikke tid til å rote dagen bort i reising til og fra, haha. Det er tydelig at jeg har tankene en helt annen plass...

Etter møtet stakk jeg innom TV2 med litt flere klipp til den nye sesongen av Bloggerne. Jeg har filmet en del fra Lesvos, som jeg håper inkluderes, men video vil uansett publiseres her på bloggen om ikke lenge. La oss kalle det en minidokumentar, hvor dere vil få muligheten til å se hvordan det var der nede i form av sterke videoklipp. Jeg ser at flere av dere etterlyser litt mer informasjon vedr. oppholdet, og dette kommer snart. Jeg er langt fra ferdigsnakket om Lesvos, så dere skal nok få svar på alt dere lurer på.

Apropos Bloggerne. Er det noen som gleder seg til sesongstart? 

Jeg tror det blir en knallbra sesong, og promoen får hårene til å reise seg på kroppen. I denne sesongen får vi nok se mange sterke historier, og jeg gleder meg stort til sesongen klinkes i gang. 

Nå skal jeg lage noe middag til pasienten som ligger her på sofaen. Han har forstuet ankelen og greier, og er ikke i vater i det hele tatt. Stakkars! Så mens jeg svinger meg rundt på kjøkkenet, kan jo dere ta en titt på promoen. Jeg er veldig spent på hva dere forventer dere, og hva dere ser frem til ♥

LIVET MÅ GÅ VIDERE...

11.02.2016 - 09:11 35 kommentarer

God morgen, vakringer ♥

Herregud så rart det er å være hjemme igjen. Å legge seg tett inntil mannen i går var helt vidunderlig, men jeg sov veldig urolig. Jeg våknet flere ganger i full panikk over å ha forsovet meg, og jeg var ved flere anlendinger klar for å komme meg opp av sengen, og videre ut på vakt. Å sove mer enn fire timer per natt har ikke vært tilfelle de siste ni dagene, og jeg kjenner at de syv timene jeg fikk på puten i natt gjorde godt. På slike turer presser man seg virkelig til det aller ytterste, og det er ganske utrolig å føle at man får en ekstra drive og kraft som man aldri har opplevd tidligere. Man blir liksom en helt annen person når det virkelig gjelder. 

Jeg sitter nå ved kjøkkenbordet, og titter utover rommet. Jeg har absolutt ikke en dritt å komme med, og det føles så meningsløst å blogge om noe annet enn flykningkrisen. Det føles så feil å skulle blogge om en tur til frisøren eller noe nytt i garderoben, men nå er det også viktig at jeg kommer over denne kneiken. Jeg må liksom bare innse at det er ok med en mix, og at det faktisk er ok å skrive om det som ikke stikker såpass dypt. Det er noe med det å finne en balanse. En sunn balanse, eller hva? 

Det viktigste er at jeg har fått øynene opp på en helt annen måte, at jeg har tilegnet meg viktig kunnskap, og at jeg nå faktisk vet hva jeg snakker om når det kommer til flykningdebatten. Jeg har vært der og sett hva som skjer med mine egne øyne, og jeg kan formidle viktige historier til dere på en helt annen måte enn tidligere. Jeg håper bare så inderlig at disse historiene faktisk når ut til det norske folk - budskapet er jo så innmari viktig!

Nå har jeg sendt av sted noen mails til ulike mottak i Norge, og håper at jeg om ikke lenge kan legge ut på en liten rundreise, for å se hvordan flykningene har det, og hvordan de blir tatt imot. Jeg ønsker å høre deres historier og fortelle dem videre, og det er godt å vite at man kan bidra også på hjemmebane. Man trenger ikke reise av sted for å hjelpe til, eller for å være et medmenneske. Jeg ser virkelig frem til å vise dere mer av hva som skjer her hjemme, og til å formidle hvordan flykningenes reise faktisk har vært. 

Vi fikk jo som dere vet, veldig god kontakt med flere familier på flukt... Jeg har blitt venn med to av familiemedlemmene på Facebook, og vi skal prøve å holde kontakten fremover. Jeg krysser alt jeg har for at de kommer seg trygt frem. Det er nok veldig få steder de faktisk har wifi, men det blir spennende på en vond måte, å følge dem på reisen. Det var helt absurd å se på Facebookbildene til disse personene... To unge gutter - to vanlige mennesker, akkurat som oss, med bilder av seg selv i freshe omgivelser. Tenk at de har måtte flykte fra alt de eier og har! Tenk at de har måtte forlate livene sine der hjemme, grunnet krig og elendighet. Det er helt ubegripelig!

Nå skal jeg hoppe i dusjen. Jeg har ikke vasket håret på 9 (!!!) dager... NI! Jeg har aldri vært eklere, og må vel se litt anstendig ut til et møte klokken elleve, haha. 

Hva står på planen i dag, fininger? 

Måtte denne torsdagen bli helt fantastisk ♥

HELT ABSURD!

10.02.2016 - 18:38 25 kommentarer

 

En iPhone her, en iPad der...

Glade barn løper rundt iført riktige klær i forhold til sesong, og ulike mennesker sitter og spiser og koser seg i lystig lag. De ler. De skåler. De er på reise. Noen skal kanskje på ferie, mens andre skal på business-tur. Stemningen er virkelig en helt annen her på flyplassen i Frankfurt, enn på Lesvos. 

Det er virkelig helt absurd å sitte her i en sofa med macen foran meg, og en øl på bordet. Kontrastene er skremmende store, og den skitne turbuksen er byttet ut med en jeans. Den svette ulltrøyen er erstattet med en fresh t-shirt, og jeg er på vei tilbake til det livet jeg er vant til. Til trygge omgivelser. Til en varm og myk seng. Til et fullt kjøleskap, en dusj, og et hjem. Jeg er verdens heldigste. VI er heldige... Vi er så forbanna heldige som bor i et land uten krig. Det er viktig å klype seg selv litt i armen innimellom - det livet vi lever er på mange måter for godt til å være sant. 

Dagen i dag har gått med til en siste handlerunde, samt levering av utstyr og klær til campen i Moria. Dråpen sine egne telt, hvor flyktningene kan ta en pust i bakken like etter at de har kommet i land, er også fylt opp med pledd, klær og bamser, og vi fikk i tillegg brukt den siste tiden til å prate med en fantastisk familie på flukt. May Lisbeth fikk kledd de skjønne små opp i gode vinterdresser som hun har brukt på sine egne barn, og det var så innmari godt å se dem litt bedre rustet for den krevende reisen de å legger ut på.

Takket være dere har et enormt antall vakre mennesker fått nye klær og sko. Dere har vippset som bare rakkern, og hvert eneste bidrag har kommet til en ekstrem nytte. Dere var alle med meg på denne turen, og dere skal vite at flykningene er uendelig takknemlig. Jeg har penger til overs som går til neste tur, eller som brukes på mottak i Norge, men dere skal vite at hver eneste krone er øremerket flykningene. 











Å sette kursen mot flyplassen var ingen enkel oppgave. En del av meg ønsket å bli igjen for evig tid, men nå skal jeg bruke min stemme til å formidle enda mer, samt engasjere meg hjemmebane og andre destinasjoner. Det er katastrofale tilstander oppover Europa, og det blir ikke lenge til neste gang jeg legger ut på en ny reise som frivillig. Først og fremst ønsker jeg å bidra hjemme på ulike mottak - det er jo så innmari enkelt å strekke ut en hjelpende hånd, og her er det enkelt også for dere å engasjere seg. 

Jeg har fått flere spørsmål vedr. det å jobbe som frivillig, og det varmer mitt hjerte at såpass mange av dere ønsker å hjelpe. Mange er usikker på hvor man skal henvende seg, mens andre virkelig ønsker å gjøre en forskjell, men som ikke har muligheten til å reise til destinasjoner som f.eks Lesvos. Dere som ikke kan reise, dere kan hjelpe her hjemme. Dere kan oppsøke et mottak i nærheten, og engasjere dere i ulike tiltak for at flykningene får et bedre liv. Og vet dere hva? Dere hjelper bare ved å smile til de som er ny her i landet. Er det én ting de trenger, så er det kjærlighet og en utstrakt hånd!

Dere som har muligheten til å legge ut på en reise som frivillig, kan ta kontakt med Dråpen i Havet. Her får dere all informasjon dere trenger før en evt. avreise, samt oppdateringer rundt hvilke områder som trenger mest oppmerksomhet og hjelp. Merk at aldersgrensen er 25 år. 

Nå skal jeg hjem til den fine mannen min, som jeg faktisk har glemt disse ni dagene. Det er helt utrolig hvor fokusert man blir på å hjelpe der man er, og det er det eneste som har betydd noe. Jeg får vel være litt kjæreste når jeg kommer hjem, og det skal bli både godt og tøft å komme hjem, og la alle inntrykk virkelig synke inn. 

Skrives fra O-town, vakre venner. Jeg er så glad i dere ♥

DET GJØR SÅ INNMARI VONDT

09.02.2016 - 08:20 61 kommentarer

Jeg har ikke ord...

Vi tok nettopp imot en båt her på Lesvos, og i denne båten var det mange svært utslitte mennesker. De var iskalde og redde, og flere av dem hadde ikke på seg jakke. Flere av dem gråt, både barn og voksne var helt fortvilet.

En ung mann var iført en kortermet skjorte, en eldre dame hadde på seg en tynn genser og et langt skjørt, og en gammel mann på rundt 80 år, kom i land uten sko og sokker. Han var så kald, han skalv og var fullstendig nedbrutt, og hadde i tillegg tatt med seg alle sine eiendeler i to store poser, knytt sammen med sterk hyssing, som hang på skulderen hans.

La meg legge til at det var 4 grader da de kom i land...

Man skulle tro han hadde tatt med seg det han hadde av mel eller ris, for disse sekkene var så tunge at jeg nesten ikke klarte å løfte dem av skulderen hans... Tenk at en gammel mann skal leve sånn som dette... Tenk at han skal oppleve noe så fatalt som det her. Vi pakket ham fort inn i pledd før han fikk ullsokker på beina - aldri før har jeg sett en mann så langt nede som dette. Jeg har aldri vært så lei meg. Dette er ikke greit! Det kan ikke fortsette... Tyrkisk politi behandler flyktningene som rotter, og ved flere anledninger har de spylt vann på dem ute på havet, for å prøve å senke gummibåten de sitter i. I tillegg hørte vi nettopp at de er voldelig mot barna, og at sønnen på fem år til en dame som kom i land i femtiden i morges, ble banket opp av politiet i går... Hvordan kan vi la dette skje? Hvordan i helvete kan vi la dette skje???

Nå er alle som nettopp kom i land, kjørt til første stopp før campen i Moria, og her i Moria tilbrakte vi store deler av gårsdagen. Vi ble sittende med en stor og vidunderlig familie, som alle kom med båt natt til i går. 

De snakket ikke veldig godt engelsk, men man trenger ikke forstå samme språk for å kunne vise medmenneskelighet og kjærlighet. Vi lekte med ungene deres og gav dem altfor mye godis, og det var så godt å se at de hadde det fint for et par timer. I følge foreldrene var båtturen forferdelig. Sjøen var urolig, vinden var iskald, og de var alle klar over at de hadde lagt ut på en livsfarlig tur. Heldigvis klarte de å komme seg over!

Vi reagerte på at de aller fleste barna var oppskrapet i ansiktet, og grunnen til dette er at de må gjemme seg i busker og kratt, og være klar til å løpe til båten når kysten er klar. Kan dere tenke dere hvor traumatisk dette må være for både barn og voksne? 

Denne vakre storfamilien skal reise til Tyskland, hvor den ene bestefaren kommer fra. Reisen dit er lang og kostbar, og for å komme til Tyskland må denne familien (blant flere tusenvis av familier) krysse så mange som 7 land på veien fra Athen. SYV!? Det er umulig å sette seg inn i hvor inn i satans tøff denne turen kommer til å bli for denne familien som inkluderer 10 barn, og jeg krysser alt jeg har for at de kommer seg trygt frem, og at de faktisk kommer seg til endestasjonen. 

Tenk om det var oss...

Alle disse flykntingene er akkurat som du og meg. Vanlige mennesker med vanlige jobber og interesser, som plutselig befinner seg midt i krigen. Tenk om det var oss... Tenk om det var vi som måtte flykte fra alt, og at vi ble møtt av fremmedfrykt og hat på veien mot et trygt liv!? Hvordan ville det vært for oss? Hvordan ville vi taklet å bli behandlet som skadedyr på veien mot trygghet!? Hva om vi mistet vår familie på veien? Hva om vi ble vitne til at våre barn druknet eller ble drept rett foran nesene våre!? Hvordan ville vi taklet dette?






























Det beste er klemmene...

De gode klemmene vi både gir og får, og det er så godt å føle at den klemmen betyr så innmari mye. Et øyeblikk føles det som at både barn og brått senker pulsen, og at de i et lite øyeblikk føler seg verdsatt, trygg og tatt vare på. 

Alt jeg vil er å ta alle sammen med meg hjem. Bare ta dem med meg hjem til Norge, hvor vi både har penger, plass og ressurser til å ta imot dem med åpne armer. Norge må våkne opp. Vi MÅ gjøre noe, og det starter med å ta et standpunkt. Jeg ønsker i hvert fall flykningene hjertelig velkommen, og kommer til å gjøre alt som står i min makt for å bidra på hjemmebane når jeg er tilbake. Vi har flere mottak hvor det er enkelt å bidra, og dette blir min førsteprioritering når jeg kommer hjem. 

Gud jeg føler så mye... Jeg har så vondt i hjertet! Tenk at vår verden er så forskrudd som den er. Så grusom! 

Ta vare på hverandre og det man har. Vi er så forbanna heldig!

WELL SPENT MONEY

08.02.2016 - 11:44 30 kommentarer

Mine skjønneste venner, hallaisen!

Har dere det bra der hjemme?

Her går det i ett banka kjør, og nå mobilblogges det for fulle mugger. Vi sitter jo en del i bil fra lokasjon til lokasjon, og det er her jeg får tid og mulighet til å stikke innom dere. Jeg vet at det er litt spesielle og få innlegg i disse dager, men jeg vet at dere har full forståelse for at det blir litt annerledes blogging under slike omstendigheter, noe jeg setter ekstremt stor pris på! Dere er så gode...

Jeg må enda en gang få takke tusen ganger for alle bidrag. Dere vippser som bare det, og alle bidrag kommer så ekstremt godt med. Vi fikk shoppet som gale på butikken i dag, og tok med oss en haug av tåteflasker, bleier og bind, samt ingefær som brukes i suppen de lager på campen.

Som nevnt tidligere er ingen beløp for små... Kjærlighetene koster 1 kr per stykke, og en kjærelighet er nok til å glede et barn. De lyser opp og smiler bredt hver gang de får litt søtsaker, så dere skal vite at absolutt alt dere har bidratt med, har gjort livet til flyktningene bittelitt bedre. Det skal så lite til for å glede dem - de er så inderlig takknemlig.

Vi skrives litt senere, fininger! Jeg har så mye mer jeg ønsker å dele med dere...

Love you

MASSEGRAV

07.02.2016 - 07:40 42 kommentarer

God morgen, herligheter!

I dag startet dagen på verst tenkelig vis... På en gravplass... På en gravplass for redningsvester!

Det er ekstremt vanskelig å finne ord som kan beskrive hvordan jeg følte det, da vi kjørte ned i det som på mange måter kan kalles en massegrav - for redningsvester, riktignok, men det er så vanvittig at hver enkelt vest representerer en flyktning. Jeg har ikke eksakte tall på hvor mange vester som befinner seg her, men ut i fra hva jeg har hørt og hva man kan se for seg, er det nok rundt 800.000 vester som ligger "begravet" her. 

Jeg knakk fullstendig sammen...

Livredde mennesker har vært iført disse vestene. Vester som er av så crappy kvalitet, at de ikke holder deg lenge over vannet. I flere vester kan man finne skumgummi som fyll, og vi vet jo alle hva som skjer med skumgummien når den blir våt. Her tar det ikke lange tiden før vesten trekker deg under vann.

Det verste synet var nok de oppblåsbare barnevestene. "WARNING: NOT FOR USE IN BOATING", står det på dem alle sammen. Man skal være så forbanna desperat om dette er vesten du tar på dine barn, når man skal legge ut på en slik livsfarlig overfart. 

Blant vester og gummibåter, kunne man også finne litt klær og andre personlige genstander som flyktningene har tatt med seg, eller som har blitt skylt i land. Jeg fikk øye på en liten rosa barnesekk med en liten ugle på, og man kan ikke unngå å skape sine egne historier knyttet til de ulike gjenstandene. Hvem var den lille jenten, som hadde tatt med seg det hun kanskje var aller mest stolt av? Lever hun? Måtte hun kaste sekken i sjøen da båten hun satt i begynte å ta inn vann? Druknet hun? Dette er grusomme spørsmål man stiller seg selv, og jeg håper så inderlig at eieren av denne lille søte sekken, har det bra der hun er nå. 













Vi lever i en fucked up verden! Hvordan kan vi bare la dette skje?

En båt er på vei, så nå må jeg løpe...

Glad i dere

PÅ INNSIDEN...

06.02.2016 - 10:03 38 kommentarer

God lørdag, fine venner ♥

Helg og greier..

Her går dagene i surr, og det er lite som minner om helg. Det er i grunn lite som minner om livet slik jeg kjenner det, og det føles både godt og samtidig helt forferdelig å se verden slik den virkelig er.

Vi har vært på post siden klokken syv i dag morges, og da vi nå har et litt rolig øyeblikk, tenkte jeg at det var på tide å stikke innom for å si hei til dere. Macen er med i bilden, så innimellom slaga blir det deling av mobildata og full oppdatering.

De to siste dagene har blitt tilbrakt på Moria, som er transit campen for flyktningene. Her i Moria er det i tillegg til et teltområde, også et fengsel som nå fungerer som et transitmottak. Vi snakker høye gjerder med piggtråd rundt hele området, og det stikker i hjertet når man ser barn bak de høye gjerdene. Det er noe så fullstendig feil med dette bildet!

Vi drar alltid opp hit mellom skiftene våre, for å bidra med alt fra å leke med barna, og levere klær, til å gjøre diverse nødvendige innkjøp. I går kjøpte vi inn mat og flere titalls liter melk til mat-teltet i campen, og jeg vil igjen takke dere så inderlig mye for pengedonasjoner. Dere er med på å gjøre den krevende og lange reisen til flyktningene litt bedre, og dere skal vite at både vi, flyktningene og de som jobber som frivillige i Moria, setter enormt stor pris på dere. I går fikk vi altså takket være dere, kjøpt inn nok melk til 8 dager, og vi kommer til å fortsette å handle inn mat til pengene tar slutt. Dere er fantastiske!

Penger kan vippses til 932 31 759, om det skulle være aktuelt. Ingen beløp er for små ♥

I Moria skal altså flyktningene registrere seg, og her kan det oppstå lange køer. Her blir de som regel værende i ca. 48 timer, og det er først da de kan ta seg videre med ferge fra Mytilene til Athen. Den farligste delen av reisen er nå overstått? Middelhavet er en dødsfelle hvor over 7000 (!!!) liv har gått tapt, og nå blir reisen enda mer krevende.

Med strengere grensekontroller/stengte grenser, samt dårlig organiserte forhold oppover Europa, er det langt fra en enkel oppgave å ta seg frem. De aller fleste har dårlig råd, noen har ingenting, de har solgt alt de eier og har for å i det hele tatt få råd til å ta seg med gummibåt fra Tyrkia, og i tillegg er de aller fleste svært dårlig kledd. De kommer fra gode temperaturer hvor ullundertøy er et ukjent fenomen, og de er langt fra opplyst eller klar over hvor kaldt det faktisk er nordover på denne tiden av året. De har reist fra alt de eier og har, og er som regel iført bomull og tøysko. Det er så forferdelig å se hvor lite forberedt de faktisk er på reisen som venter dem.

  

Vi har møtt på den samme familien ved tre anledninger nå. Den samme herlige familien på seks som kom i land på onsdag, og selvom vi ikke snakker samme språk, har vi rukket å få et så nært forhold man kan få på såpass kort tid. Faren i familien kan bittelitt engelsk, og han er så inderlig takknemlig.

«Thank you, thank you my beautiful sisters, my best friends» har blitt sagt uendelig mange ganger, og det er ingen tvil om at han er overveldet, redd og bekymret. Han har kone og fem barn - alle under 6 år, og minstemann på 9 måneder. Det må være så grusomt for en far i en slik situasjon. Han skal passe på familien sin, og sørge for at de har det bra. Akkurat nå er det ikke et tilfelle.

I går høljet regnet ned, og temperaturene sank ned til 4 grader. Det var hjerteskjærende å se de små barna løpe rundt i klissvåte sokker og tøysko på beina, og heldigvis hadde vi med noen varmere sko og ullsokker, som May Lisbeth fikk kledd dem opp i. På tross av kalde føtter og små barnehender, var smilene likevel på plass - det er helt unikt å se så mye glede blant barn på tross av en grusom situasjon.

Jeg må fortsette her, så da snakkes vi senere, skjønnheter. Jeg er uendelig glad i dere!

Forresten... Om dere har lyst, så kan dere tune inn på radioprogrammet Ukesslutt i dag klokken 13.00. Der skal jeg bl.a. prate litt om situasjonen her nede, og hvorfor det er viktig å bidra.

P.S. Alle bilder er selvfølgelig publisert med tillatelse!

Klem i fleng

FOR 20.000 KRONER...

05.02.2016 - 07:10 38 kommentarer

...kan du bl.a få en grisedyr designerveske, en ny og flott sofagruppe, en TV, 500 poser med Algrens Biler, en Mac, en ferie, 10 festivalpass til Palmesus, noen hvitevarer, en helt ny garderobe, en bruktbil, og et heftig speilrefleks kamera...

Du kan også få 20 par vintersko til menn, 20 par vintersko til kvinner, 50 joggebukser, 15 ryggsekker, 20 tjukke vinterjakker til både kvinner og menn, 50 truser, 50 boxershortser, 20 soveposer, 20 fleece-sett, 25 strømpebukser, 20 par hansker, masse leker til barn, samt 100 pledd - dette bare for å nevne noe...

I går fikk vi shoppet en haug av viktig utstyr og klær i "Kinabutikken", og det er takket være dere. Dere har vært så fantastiske og hjelpsomme, og donasjonene deres gjør virkelig godt. Tenk hvor mange dere hjelper, skjønnheter! Det er helt fantatsisk!! Takket være dere har enda flere fått gode sko og varme klær, noe som er helt nødvendig slik været er nå. I dag høljer det ned, det er skikkelig kaldt og gjørmete, og da sier det seg selv at det er forferdelig å ikke ha sko på beina, som er tilfellet for veldig mange.

I tillegg gjorde vi en familie på tre ekstremt glad - det er nok ikke hver dag de opplever at noen handler med seg hele butikken, og det var tydelig å se at alle tre var ekstremt takknemlig. Også her ble det utdelt klemmer og en haug av "zank you, zank you". Det var det eneste vi forstod, og at vi i det hele tatt klarte å kommunisere er faktisk et under. Det er ingen tvil om at mye kan fortelles og forstås gjennom kroppsspråk...

Vi trenger så mye midler som mulig, og vi setter så innmari pris på om dere vippser til 932 31 759. I dag skal vi ut på en ny handlerunde, og kjøpe flere liter melk som skal kjøres opp til Moria, som er transit campen for flyktningene, før de reiser videre. Vi var innom i går kveld, og det var en ekstremt sterk opplevelse. Skriver mer om dette i kveld, men noen videoer ligger ute på Snapchat. Jeg får så vondt i hjertet!

Hvordan går det der hjemme? Har dere det fint? 

Husk at jeg er uendelig glad i dere, og at jeg setter så enormt stor pris på deres meldinger, kommentarer og fine ord. Dere er de beste jeg vet om - tusen takk for at dere er her!

JEG DRITER I PR!

04.02.2016 - 05:44 96 kommentarer

God morgen, skjønnaser!

Håper det går bra med dere der hjemme, og at livet smiler.

Klokken nærmer seg fem på morgenkvisten, og vi har klart å komme oss opp av sengen. Dagene er lange og krevende, men herregud så givende. Før jeg fortsetter på mitt lille referat fra dagen i går, så må jeg bare si en liten ting, og denne beskjeden går til alle dere som mener at jeg har reist ned her for klikk og PR!

Jeg er så møkka lei av å høre at jeg har reist ned hit for å få noen ekstra klikk på bloggen, at jeg er en Sophie Elise-wannabe, eller at jeg prøver å kopiere henne med det samme jeg engasjerer meg i samfunnsdebatten. Hun kan da for pokker ikke ha enerett på å skrive om samfunnsrelaterte saker, vel!? Heldigvis er det ikke mange som ser seg nødt til å lire av seg slike kommentarer, men det er likevel noen, og jeg blir så forbanna provosert. Er det virkelig bare Sophie Elise som skal få lov til å engasjere seg, eller mene noe i dagens samfunn? Dere burde vite by know at jeg ikke streber etter en førsteplass på topplisten eller klikk, og hva som funker for Sophie Elise, ser ikke jeg på som en oppskrift på hvordan jeg skal legge opp mine blogginnlegg. Hun har sine interesser og hjertesaker, jeg har mine, men hva så om vi deler de samme hjertesakene!? Er ikke det egentlig bare postivt? Er det ikke positivt at enda flere setter søkelys mot viktige debatter og temaer?

Tilbake til dette med Lesvos = PR-stunt! Lesvos og PR-stunt i samme setning gjør meg kvalm. Tror dere helt seriøst at jeg har reist ned her for å se og bli sett? For å bli omtalt i media, eller for å generere klikk? Tror dere virkelig at jeg er et så hjerteløst menneske, at jeg bruker andres tragedihet til min "fordel"? Om dere virkelig tror dette, har dere ikke peiling på hvem jeg er eller hva jeg står for, og det gjør rett og slett vondt at noen kan ha såpass lave tanker om meg. Som jeg svarte i kommentarfeltet tidligere, så hadde jeg handlet helt annerledes om klikk stod i fokus, og var så forbanna viktig for meg. Jeg skal love dere at media bryr seg mer om botox, nye pupper eller et kjerlighetsbrudd, enn det de bryr seg om flyktninger, og jeg hadde klatret rett til topps om jeg hadde gått til innkjøp av f.eks. nye pupper. Sad but true! Hadde jeg lagt meg under kniven eller gjort det slutt med Dennis, skal jeg love dere fronting i alle nettaviser.. 

Jeg hadde lagt ut på denne turen uansett. Blogg eller ikke, jeg hadde uansett oppholdt meg her på Lesvos akkurat nå, men det som er så flott med at jeg har en blogg, er at jeg takket være den har fått inn viktige pengedonasjoner samt klær fra dere fantastiske mennesker! Selvsagt kunne jeg dratt ned i all stillhet, men hvordan skulle jeg da få samlet inn både penger og ull i forkant? Jeg ønsker jo også å formidle viktige og sterke historier, og det kan jeg gjøre gjennom denne bloggen! Dette burde ikke blitt sett på som noe annet enn givende og positivt! Vi må få øynene opp for det som skjer i verden!

Sånn.. Nå vil jeg ikke bruke mer tid på å forklare noe som egentlig burde være helt unødvendig å forklare.

Dagen i går begynte med en tur innom Eric og Philippa. Dette er et fantastisk ektepar fra England, som har bodd her på Lesvos i flere år, og som gjennom denne tøffe tiden har gjort en helt ubeskrivelig fin innsats. De har bygget ut huset sitt, og laget lager i hagen - et lager med plass til flere hundre esker med klær, sko og div. som leveres til flyktningene som kommer i land her. De tar i mot pakker fra mennesker fra hele verden, som ønsker å bidra i form av viktig utstyr, og jobben de gjør er formidabel. De samarbeider med de ulike hjelpeorgansisasjonene, og de har alle lov til å komme og gå når som helst, for å fylle opp bilene sine med klær som gis videre til flyktingene. Fantastisk!

Etter påfyll av bil, dro vi direkte til posten vår hvor vi var satt opp på vakt, og her var det bare til å vente på neste båt. Jeg var så vanvittig spent og nervøs.. Jeg ante jo ikke hva som ventet meg, eller om vi kom til å ta i mot en båt i det hele tatt, og plutselig så vi en gummibåt på vei inn. En stappfull gummibåt!

Jeg fikk fullstendig hjertebank. Nå skulle det skje! Nå skulle jeg møte flyktningene sånn på ekte. Jeg skulle smile til dem, hjelpe dem, og ta dem i mot med åpne armer - herregud så overveldende. Tårene presset på, og alle på post gjorde seg klare. Greske Røde Kors var beredt, livvaktene stod klare i vannet til å ta kontroll over båten, og jo nærmere den kom, dess mer ubeskrivelig var følelsen. Flyktningene på båten vinket. Og jublet! Herregud de var så glad! De var sekunder fra å komme seg trygt over, og den gleden i øynene deres va så genuin. Jeg har aldri sett mennesker så lykkelig.. Lykkelig og uviten! Lite visste de om den krevende veien som venter videre.

Før jeg visste ordet av det stod jeg på stranden med en baby i armene. Kjeledressen var våt, men heldigvis var ikke den lille kald. Jeg fikk tatt av den latterlig dårlige redningsvesten, og ble stående og dulle med den lille prinsessen. Pappaen, mammaen, og de to andre barna kom i land og ble tatt hånd om, og de kunne ikke få takket nok. Gledestårene trillet nedover pappaens kinn, han var så vanvittig takknemlig, og da familien hans ble kjørt opp til campen hvor de skulle få mat og klesskift, ble han stående igjen på stranden for å la de siste timene i båt, synke innover seg. Han måtte ta noen minutter til å bare være. Puste. Føle! Det var fantastisk å være vitne til dette. «Thank you. I'm so grateful. Thank you!» Det er søren meg jeg som skal være takknemlig.. Som får lov til å ta i mot en så vidunderlig familie.

Klemmer ble utvekslet, barna slengte seg rundt halsen vår, og det hele var ubeskrivelig. Det er vanskelig å sette ord på hvordan jeg følte det på innsiden i går, da alt dette skjedde.

Bare i går kom der 860 mennesker over havet i gummibåt. De fleste av dem ble hentet opp av Kystvakten, og selvom det er ferre båter som kommer direkte på stranden akkurat for øyeblikket, vet vi av erfaring at dette fort kan snu.

Det blåser friskt ute med kuling i kastene, og det ser ut til at vinden kan øke på. Jeg håper for guds skyld at ingen flyktninger setter utpå nå, for sjansene er små for å overleve turen over, når været er slik som nå. Dessverre er nok dette en typisk dag hvor billettprisene er lavere, da risikoen er høyere. Tenk det, dere.. Skal vi tro på det vi har hørt, så koster én billett et sted mellom 1200 til 2500 euro. Kan dere tenke dere? Det er helt forbanna forkastelig. En full gummibåt kan fort bety opptil en halv million kroner i inntjening til disse smuglerne, og det river meg opp innvendig at noen kan tjene såpass mye penger på andre menneskers tragedie.



















Nå må vi løpe. Et nytt skift venter...

Vi sees senere, vakringer!

UBESKRIVELIG

03.02.2016 - 11:52 31 kommentarer

Mine fine,

Jeg titter kjapt innom fra telefonen, for å si hei og ønske dere en fin dag. Det er så ubeskrivelig å være her. Det er både rart, trist og fint... Mest trist! Rørende...

Vi tok i mot en båt for noen timer siden, og det var en overveldende opplevelse. Jeg skal fortelle mer når jeg har "landet" litt, og latt de første timene synke inn.

Den perfekte teksten til bildet under, må være stille før stormen...

Følg gjerne med på Snapchat for litt hyppigere oppdateringer (Styleconnection)

BLOGG BURDE BLI FORBUDT!

02.02.2016 - 16:18 94 kommentarer

Blogg burde bli forbudt!

Eller... Man burde måtte ta en opptaksprøve for å i det hele tatt bli godkjent som blogger. Man burde altså bestå opptaksprøven, for å bli en sertifisert blogger. Sertifisert blogger, dere... Det hadde jaggu vært noe!

Hei, fininger ♥

Vi har kommet oss Athen, og har nå fem timer å slå ihjel før siste flight. Jeg kjenner at jeg er sliten og trøtt, men samtidig veldig spent. Nå nærmer vi oss virkelig med stormskritt, og jeg er er så giret på å bidra. Jeg klarer nesten ikke vente! 

En fin ting rundt dette med blogg, er at man som blogger alltid har et hyggelig tidsfordriv. Man har liksom alltid noen å skrive til, og det er ofte når man er på reisefot, at de dype tankene blir overført til tastaturet. Jeg kjenner at jeg bare må få et par tanker ut av systemet, for disse tankene spiser meg opp innvendig, og fører til uro og ubehag. Jeg tror jaggu bloggnorge kommer til å gi meg hjerteflimmer, for pokker, for det skjer så mye som jeg reagerer så sterkt på at jeg får vondt. Bloggnorge suger ut all energi!

 

Ja, enkelte bloggere setter viktige temaer på dagsorden, men så har man dem som bruker sin posisjon til alt annet enn positivt! Pelsdyrnæringen fremmes i takt med hyllesten rund fillers og botox, og det de sunne forbildene har bygget opp, brytes sakte men sikkert ned. Det hele raser sammen. To skritt frem ett tilbake. Men det er jo ikke rart. De sunne forbildene fremmes aldri i media, for hvilke klikk kan vel de generere? Det blir for kjedelig. Det blir for lite klikkvennlig. Å ta avstand fra plastic og pels er er vel ikke noe spennende vel!?

Det virker nesten som en ny trend, dette her! Å fremme disse temaene i positiv forstand. "Siden man liksom ikke bør like pels skal i hvert fall jeg bruke pels, sånn siden jeg er så tøff og siden jeg gir så blanke faen. SE på meg! Ingen kan stoppe meg, ingen kan bryte meg ned, jeg bare FØKK ALLE HATERS!", eller "fillers og botox er naturlig i 2016, det må vi snart akseptere". Ikke faen! Ikke pokker... Jeg nekter at dette er fremtiden!

Bah!!!!



Jeg kjenner meg maktesløs og fortvilet. Skal vi virkelig bare sitte her å akseptere den skremmende utviklingen? Skal vi virkelig bare sitte her å se at media fremmer uekte idealer på daglig basis, og igjen akseptere at unge jenter sitter igjen med tidenes kroppspress? Det er mange som mener mye bra om veldig mye, men de provoserer ikke nok til at budskapet spres til dagens unge! De er ikke interessant nok, langt i fra. De er middelmådig, og slike mennesker får ikke plass i media. Gud bedre som jeg hadde håpet på at flere mennesker med sunne og gode verdier kunne gå i bresjen! 

Jeg synger på siste verset. Jeg begynner å bli eldre. Voksen. Jeg har ikke lange tiden på meg igjen til å kunne påvirke og inspirere, for snart er jeg gått ut på dato. Snart er jeg hun ukule bergenseren som ingen gidder å se opp til, og jeg håper så inderlig at en eller annen superkul ung jente, kan være det naturlige forbildet med gode og sunne verdier. Som ikke reklamerer for botox på bloggen sin, og som samtidig engasjerer seg i samfunnsdebatten. Som ikke oppfordrer unge jenter til å legge seg under kniven, men som heller oppfordrer dem til å like seg selv og se det unike ved deres utseende.

Jeg får altså hjerteflimmer av blogg! Av sosiale medier! I går holdt jeg på å dø, og jeg kødder ikke... Jeg trodde faen meg at jeg skulle dø! Det er så mange bloggere som ikke burde få lov til å blogge. Det er så altfor mange som ikke er sitt enorme ansvar bevisst, og det er så ufattelig vondt å være vitne til. Som jeg nevnte innledningsvis, burde blogg vært forbudt. Eller for å ikke gå så innmari drastisk til verks, så burde man i hvert fall tatt denne opptaksprøven, for så å bli godkjent eller ikke. Blogg ødelegger unge jenter. Sosiale medier ødelegger dagens ungdom. Jeg takler det ikke!

I tillegg skal alle overgå hverandre. Det er om å gjøre å få klikk og tjene mest. Det handler om å være freshest, se best ut, og være den med det livet som Kari Nordman bare kan drømme om. Er det egentlig noen som i det hele tatt tenker over leserne sine? For meg virker det dessverre som de ikke betyr en damn shit. Hvem bryr seg vel om trofaste leserne - de virkelig unike, så lenge statistikkene peker i retning av raske penger og mange likes!?

Jeg blir helt dårlig. Jeg føler meg så alene i kampen, og jeg lurer ofte på hvorfor jeg orker. Men så sier jeg til meg selv; ikke faen om samfunnet skal miste meg! I hvert fall ikke riktig enda... Ikke faen at det bare skal være pelsbærende botoxberter igjen, som ungdommen skal ha som sine forbilder! Jeg skal ikke gi opp, og jeg skal presse de sunne verdiene og viktige meningene på dere, på daglig basis, og prøve så hardt jeg bare kan å bli hørt! I hvert fall frem til jeg går ut på dato, haha. 

At blogging i Norge beveger seg i helt feil retning, er det absolutt ingen tvil om. En gang i tiden kunne man nemlig bruke blogg som en plattform hvor man kunne kommunisere, og formidle følelser, tanker, idéer og meninger, men nå? Nå streber de fleste bloggere etter flest mulig lesere og penger, og dette gjøres ved å provosere så mye som overhodet mulig for å få mest mulig oppmerksomhet og klikk. Klikk, klikk, klikk, klikk! All that matters! 

 

 

Jeg blir helt matt... Blir ikke dere? Nå spør jeg dere, kjære lesere. Blir dere ikke matt? Orker dere virkelig denne utviklingen? JA, variasjon er pokker så viktig, og JA, det er viktig med et interessant mangfold i bloggverdenen, men ikke for enhver pris. 

Enda en gang ønsker jeg å linke til innlegget "Unormal som normal", som jeg mener er ekstremt viktig! Vi må si stopp, dette kan ikke lenger fortsette...

Phew!

Dette var så sjukt godt å få ut av hodet. Det var som at flere kilo lettet fra mine skuldre, og nå har jeg klargjort plass til nye tanker, nye meninger og nye inntrykk. Jeg gleder meg til å dele alt med dere underveis...

hits